Hopp til innhold
Kronikk

Ofrer barna

Politikere og helsemyndigheter påstår at de tenker på barnas beste. Men det er de voksnes interesser som vinner i pandemien.

Gutt med munnbind (Illustrasjonsfoto)

Ingen politiker har våget å si at sårbare barns helse, som skal prege dem årtier fremover, må gå foran noen uker øket levetid for de virkelig gamle, skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto)

Foto: Shutterstock

De mest sårbare i Norge er ikke eldre på sykehjem med lange liv i et historisk enestående velferdssamfunn. Mange barn får under pandemien utviklingsskader som vil prege dem et helt liv.

Myndighetene i Oslo og Viken har delvis sett poenget. Lettelser i koronatiltak må først gjelde dem nedlukningen har skadet mest: barn og unge.

Voksne i Norge har så langt sluppet lett fra pandemien: Få dødsfall (underdødelighet i 2020 og så langt i 2021), lave smittetall og begrenset sykehusinnleggelser. Sterke smitteverntiltak er begrunnet med å hindre en teoretisk mulig smitteøking.

Ikke på noe tidspunkt har korona representert en alminnelig helsekrise for voksne og eldre i Norge.

Under pandemien har de voksnes beste gått foran.

For funksjonshemmede, sårbare og små barn er det annerledes. Det dreier seg ikke om mulige, men reelle skader. De er ikke rammet hardt av viruset, men av tiltakene for å verne de voksne.

Skadene på barn er ikke klart kartlagt, de er mer psykiske enn somatiske, men likevel ikke teoretiske. Og de er utvilsomt omfattende.

Det er også et «interessant» eksperiment å frata barn mange arenaer for mosjon. Vi vet at overvekt og manglende fysisk aktivitet for unge representerer en alvorlig helseutfordring, også psykisk.

Ole Gjems-Onstad

Hensynet til barna taper i forhold til de voksnes interesser, skriver jusprofessor Ole Gjems-Onstad.

I Norge står barnets beste-prinsippet sterkt i grunnlov, lovgivning og menneskerettskonvensjoner. Under pandemien har de voksnes beste gått foran.

Hvert år fødes over 50 000 barn. Fagfolk tror 25 prosent, over 10 000 i hvert årskull, har null utbytte av hjemmeskole. Med begrenset skole har titusener av barn lidt skade i hjem med rusproblemer, høyt konfliktnivå og økt omsorgssvikt.

I stormen viser treet sin styrke. Covid-19 viser hva yrkespolitikere tar mest på alvor: Overlevelsesprinsippet.

De minste og mest sårbare barn har ikke stemmerett og er ikke i det offentlige rom.

Ingen statsminister med journalister på slep banker på døren hos disse. Ingen småbarn utsatt for fysisk eller psykisk vold deltar i NRKs Debatten.

Det er viktigere å unngå selvmord blant unge enn litt forkortet levetid for dem over 80 år.

KrF trykker i ord barna til sitt bryst, men det er ikke kjent at partiets statsråder har dissentert rundt skolelukking.

Partiet står nær den mest skremmende død: Sperregrensen. Velgernes, de voksnes, beste går da foran.

Helsemyndighetene anbefaler ikke koronavaksine til barn under 18 år. Likevel angår også vaksineprioriteringen barna.

Lærere og barnehagepersonale er ikke spesielt smitteutsatt. Men holder vi dem på bena og unna virus og karantene, sikres minimal lukking av barnehager og skoler.

Å rykke lærere og barnehagepersonale frem i vaksinekøen er å gjøre noe bot for forsømmelsen av barna.

All død kan ikke likestilles.

Hensynet til barna er også en grunn til å endre den merkelige løsningen med å sette helsepersonell bak i køen.

Det vil bidra til at helsetjenesten er der for å identifisere skadede barn, at de ikke møter for lange ventelister og får utsatt operasjoner med konsekvenser for flere tiårs livskvalitet.

I den norske arbeidsmiljøloven er det også et overordnet grunnprinsipp alle politikere i ord slutter opp om: Arbeidsmiljøet skal så langt mulig være trygt.

Slik advokat Jan Fougner har påpekt, bryter vaksineprioriteringen med det offentliges ansvar for å trygge sunnhetspersonalet.

Arbeidstilsynet skal følge opp kravene til et trygt arbeidsmiljø. Er hele gjengen i månedslang karantene? Hvor er Aps og arbeidstagerorganisasjonens kraftige protest mot vaksineprioriteringen?

Hensynet til barna er også en grunn til å endre den merkelige løsningen med å sette helsepersonell bak i køen.

Med de feil som er gjort, er det ikke bare å kaste mer penger etter kommuner og andre. Det mangler også fagfolk.

Å endre vaksinekøen krever bare politisk vilje. FHI sier deres vaksineprioritering er dynamisk, men virker like byråkratisk fastlåst på det punktet som med selve vaksineutrullingen.

Opposisjonspolitikerne er utrolig stille. Ingen politiker har våget å si at sårbare barns helse, som skal prege dem årtier fremover, må gå foran noen uker øket levetid for de virkelig gamle.

All død kan ikke likestilles. Det er viktigere å unngå selvmord blant unge enn litt forkortet levetid for dem over 80 år.

De eldre er velorganisert og hyler offentlig mer hørbart enn de minste; små barn koster det ingen stemmer å overse.

Voksne i Norge har så langt sluppet lett fra pandemien.

Å få dundret ut vaksinene er å få Norge på plass igjen. Ikke minst av hensyn til barn og unge.

Tross dommedagsprofetiene var vaksinene klare lenge før mange trodde. Men helsemyndighetenes sendrektige vaksinering skader både barn og voksne.

Den merkelige jakten på en absolutt millimeterrettferdighet kan også forsinke den kommende massevaksineringen.

Det er ikke lett å ha tillit til FHIs logistiske kompetanse. Henvisningen til smittefaglige hensyn er bare rar. Smittefaget er ikke særnorsk, og kan ikke begrunne at Norge vaksinerer tregest i Norden.

De mest sårbare i Norge er ikke eldre på sykehjem med lange liv i et historisk enestående velferdssamfunn.

Sentralt for det store antall protester mot portforbud er også hensynet til barn og unge. Det er der politikerne har sovet: De er gode på floskler, men dårlige på handling.

Helsedirektøren anbefalte den første lukkingen av skoler og barnehager.

At han også støtter et portforbud, avspeiler at Helsedirektoratet ikke har et tilstrekkelig bredt syn på helse, og en for dårlig forståelse av barnets beste-prinsippet.

Les også: Om nye virusvarianter og hvordan vi skal leve med dem.