Odelsjenter i skvis

Jeg er ei jente i midten av tjueåra som egentlig ønsker å bidra til et levende bygdesamfunn. Som vil være en brikke i Norges matberedskap.

Store deler av livet mitt har jeg bidratt hjemme på gården. Der har jeg lært mye om samarbeid, arbeid med dyr og om det å glede seg over alt det fine et gårdsliv byr på. Det finnes lite som er mer givende enn å ta imot en nyfødt kalv, som i fremtiden skal sørge for melk og kjøtt på bordet.

Jeg ønsker å føre arven min videre ved å overta hjemgården jeg har odel på, men jeg er usikker. Tvilen sitter hardt i, og det er ikke bare jeg som tviler.

Odelsjenter og odelsgutter over hele landet deler bekymringene og tvilen. De ser at det er mye som hindrer dem i å satse på livet hjemme på gården.

Fellesnevneren er for dårlig inntjening, men også muligheter for familieliv. I en tid der politikere ønsker flere barn, lurer mange kvinnelige husdyrprodusenter, som meg, på om det er trygt å få barn når de jobber i fjøset.

Velferdsordningene er ikke gode nok til at det går an å gjennomgå en forsvarlig graviditet og barselperiode. Løsningen blir som oftest at noen må jobbe gratis, at bonden må bruke penger hun ikke har på avløserhjelp, eller at man risikerer egen og barnets helse.

De siste årene har verden opplevd større usikkerhet rundt matproduksjon. Først gjennom pandemien som satt forsyningslinjer på prøve, etterfulgt av Russlands krig mot Ukraina, midt i Europas kornkammer.

Vi har opplevd hvordan uro i forsyningslinjer av grunnleggende varer skaper internasjonale utfordringer.

Det har blitt stadig viktigere for alle land i verden å sikre tilgang på mat til befolkningen.

Min bekymring for matvareberedskapen i Norge bunner i tvilen jeg og andre ungdommer som ønsker et liv i landbruket sitter med. Tidligere har nabogården tatt over jorda og utvida produksjonen når en bonde i bygda har gitt seg. Nå er imidlertid den tvilende ungdommen ofte barn av siste bonde i bygda. Da er det ikke lenger noen som tar over jordene.

Vår fremtidige matvareberedskap er derfor avhengig av valget til hver enkelt ungdom som vurderer et liv i jordbruket. Tvilen vi unge kjenner på, må gjøres om til tro.

Landbruket er et usikkert yrke å gå inn i. Det er tøft, både fysisk og psykisk. Etter anbefaling fra dagens bonde hjemme på Åsmundsengen, pappa, har jeg utdannet meg til sykepleier. Til tross for ønsket om å overta gården, vet jeg ikke om jeg makter å produsere mat til befolkningen i et land som ikke setter pris på arbeidet som legges ned.

Kanskje jeg bare skal fortsette i den trygge og stabile jobben jeg har nå?

Regjeringen må ta ansvar for å fjerne tvilen til alle unge som så inderlig ønsker å produsere mat til befolkningen. Både for bondens og ungdommens del, men først og fremst for alle andre som er avhengig av en god norsk matvareberedskap. Uavhengig av hvilken type mat befolkningen skulle ønske, må det kvalitetsråvarer til, noe den norske bonden er god på.

Jeg vil gjerne produsere maten din, men ikke for enhver pris.