Nye tider, ny pop, nye festivaler

Knut Schreiner er fast musikkspaltist i Ytring på radio og nett.

Denne helgen arrangeres Findings på Bislet Stadion. Her finner du flere av de absolutt mest populære, eller mest strømmede, hitartistene i verden, blant dem David Guetta.

Med en publikumskapasitet på 18.000, og to smekkfulle dager, er Findings på kort tid blitt en av landets største festivaler.

Men det er ikke derfor den er viktig. Findings har noe som ikke Øya lenger har: Ungdom. Selve råstoffet for populærmusikalsk utvikling.

Til tross for et fantastisk program, deilige omgivelser og topp servering: Når man besøkte Øya 2016 kunne man ikke holde en gryende følelse på avstand: Det har blitt en kultur for voksne. Det er de samme folka, de som var der for ti år siden, for tjue år siden, da festivalen hadde sine første år, som dominerer – i musikken og verdiene.

En annen grunn til at Findings er viktig, er at det er en elektronisk dansemusikk-festival, og nordmenn er helt i verdenstoppen i sjangeren. Kygo og Alan Walker er nå musikk man kan høre i kafeer, drosjer og hotellobbyer over hele kloden.

Medvind

Platebransje-organisasjonen IFPI kunne i forrige uke fortelle at det er gode tider for norske artister. For det første er andelen norsk musikk vi strømmer vokst til 25 prosent. For det andre viser strømmetallene at norsk musikk gjør det veldig bra internasjonalt.

Denne nyheten i NRKs Kulturnytt ble knyttet opp til Øyafestivalens åpningsdag. Men det var egentlig feil festival. Det som ikke kom fram i nyhetsinnslaget, er at disse gode tidene for norsk musikk i all hovedsak kan tilskrives en ny generasjon av produsenter og aktører innen EDM og pop.

Det er klart at en artist som Aurora har hatt imponerende suksess internasjonalt. Og Highasakite er landets største band. Mange av artistene på Øya-programmet kan vise til positiv omtale på utenlandske musikkblogger.

Men ser man på de rene strømmetallene, så er pop og EDM-musikken i en helt annen divisjon. Kygos og Alan Walkers 4–500 millioner streams, eller Seebs topplassering på Billboards Hot 100 liste tidligere i år, er historiske salgs- og eksportsuksesser, som får stort sett alt annet i Musikk-Norge til å virke marginalt.

I sommer var hele 12 låter på Sveriges topp 100-liste norske artister. Men det var kun pop og EDM: Julie Bergan, Astrid S, Marcus & Martinus, Broiler, i tillegg til nevnte Seeb, Kygo og Alan Walker. Ingen Aurora, Highasakite eller Susanne Sundfør.

Kulturministeren Linda Hofstad Helleland besøkte Øya, og mener norsk kultureksport har mye å lære av festivalen. – Skal vi skape store navn, som igjen kan generere pengestrømmer tilbake til norsk kultur, må vi se på verden som vårt marked, sa hun til Aftenposten.

Men det er i EDM den reelle eksporten ligger. Det er Kygo, ikke Todd Terje, som skal spille under avslutningsseremonien i Sommer-OL.

Gårsdagens publikum

Mens Øyafestivalen i stor grad er en feiring av gårsdagens indiekultur, og trekker et stadig eldre publikum, er EDM et forholdsvis nytt fenomen, og Findings en ungdomsfestival som trekker 18-åringer fra hele landet.

Publikummet på Øya er avmålt og stivt, der de står helt stille og applauderer høflig. Noen av konsertene kan framstå som høykultur. På Findings derimot, ser man ti tusen unge som hopper opp og ned og danser på drop’et, og synger med av full hals med på refrengene. Jeg kan ikke huske å ha opplevd total allsang på Øya noensinne.

Quart hadde også et nittitalls retro-preg på sin 25-års jubileums festival i sommer. Men publikum sviktet og festivalen gikk igjen konkurs. Parallelt har festivalen Palmesus vokst fram i Kristiansand, og er i dag større enn legendariske Quart noensinne var. I Oslo har classic rock-festivalen Norwegian Wood forlatt Frognerbadet, mens nykommeren Poolside har flyttet inn.

Palmesus og Poolside er, i likhet med Findings, EDM og pop-festivaler. De forvalter et fenomen i vekst, mens gamle festivalformater er på vei ned.

I et intervju i strømmetjenesten TIDAL, beskriver arrangøren av Findings, Trond Opsahl i Sky Agency EDM som «vår generasjons rockemusikk». Han forteller også at festivalen og musikken er såpass på utsiden av det han kaller «kredd-musikk Norge», at de heller ikke har hatt noe ønske om å få aksept her.

EDM-musikken har blitt møtt med skepsis. Det er i utgangspunktet gjennomkommersiell og funksjonell danse- og festmusikk for ungdom. Indiekulturen, som Øyafestivalen representerer, er rotfestet i et romantisk kunstsyn; den vektlegger følelser og dyrker avviket, og vil at musikken skal by på noe utfordrende, opprørsk og dypere. EDM forstås dermed mer som folkelig underholdning enn kunst.

Og det stemmer. Det er en sjanger der mange av de norske produsenttalentene har lært seg faget gjennom å lage russelåter. Og festivalarrangørene startet med å lage fest på den lokale klubben.

Sånn sett gir Opsahls uttalelse mening: EDM har den samme statusen som dum og vulgær musikk, som rock’n’roll musikken og den tidlige popen ble møtt med av sin samtids musikk-etablissement.

Men det er i EDM innovasjonen foregår. Det er her du finner rekrutteringen, de nye musikalske verktøyene og de nye distribusjonskanalene.

Hør bare på en låt som DJ Snake og Justin Biebers ”Let me Love You”. Der veldig mye musikk om dagen beskrives som en kombinasjon av musikkhistoriske elementer, er dette en lyd man aldri har hørt før. Det er noe nytt.

Makten flyttes

EDM som musikkform har vokst fram på premissene av den digitale revolusjonen. I stedet for å jobbe mot gratis musikk og strømmetjenester, og å verne om albumformatet, live framføring og musikkritikk, har den skapt sin egen infrastruktur på internett. Musikken deles og remikses og legges ut gratis i et fellesskapsprosjekt. Den beste versjonen vinner fram gjennom spredning hos brukermassen.

Dermed blir de tradisjonelle portvaktene overflødig: anmeldere, konsertarrangører, kreddmiljøer, platebutikker. Den subkulturelle musikkulturen som har definert det musikalske hierarkiet i lang tid, har mistet mye av sin definisjonsmakt i den digitale musikkulturen.

Et kunstsosiologisk perspektiv blir da at det foregår en interessekamp mellom eliten og nykommeren i feltet. Den med sterkest posisjon i feltet prøver å verne om sin maktposisjon ved å gjøre sin egen kapitalform til den gyldige, og devaluere motstanderens.

Symptomatisk nok var EDM-pop kun representert på Øya i form av en debatt om sjangerens legitimitet – uten at en representant for fenomenet fikk være med i samtalen.

Felles interesser

Indiekulturen og EDM vil nok møtes. For de trenger hverandre. EDM byr på ungdom, inntektsstrømmer og musikalsk innovasjon. Indieverdenen byr på kunstnerisk anerkjennelse og høyere plassering i det kulturelle hierarkiet.

Coldplay har for lengst beveget seg langt i retning EDM. Den amerikanske indie-musikeren Rostam sluttet i det populære bandet Vampire Weekend for å starte som produsent innen elektronisk pop. Til musikkbloggen Pitchfork, forteller han at hele ideen om et band med fire personer, gitarer og trommer, virker veldig rart og gammeldags i disse tider.

Samtidig ser man at elektroniske produsenter med undergrunns-kredd, som Skrillex og Diplo, jobber sammen med de største, mainstream popartistene, som Justin Bieber.

De norske elektronika-heltene Röyksopp er et eksempel på en artist som crosser over: De passer inn i begge leire, men orienterer seg nå mot EDM ved å spille på Findings.

Man ser en rekke utviklingstrekk i musikkulturen med EDM som felles gravitasjonspunkt.

Det vil ikke være en stor overraskelse om flere av Norges ledende artister vil begynne å flørte mer med EDM-sounden. Ikke bare for å treffe lytterne, få den felles oppmerksomheten som kun er hitlåter forunt, eller fordi det er der pengene er. Det er kanskje først og fremst fordi det er her man finner den beste popmusikken om dagen. Et nytt sound. Den nye popen – rett og slett.

Jeg mener ikke å disse Øya, det er en storartet festival. Selv er jeg en rockegitarist som har spilt og vært publikummer der i alle de år.

Men satt opp mot hverandre, illustrerer disse to festivalene et paradigmeskifte i populærmusikkhistorien.

Et kanskje etterlengtet skifte som kan være til det beste for musikken.

Hver uke kobler Knut Schreiner musikk med politikk og aktualiteter i Ytring på P2 søndag kl. 11. Schreiner er musikkredaktør i Tidal, musiker (kjent fra band som Kåre and the Cavemen, Euroboys, Turboneger) og kultursosiolog.