Kronikk

Nye garantier og løftebrudd

Norsk gass, vannkraft og energiressurser tilhører det norske folk. Det er historieløst og svært uklokt å la EU styre vitale deler av norsk energipolitikk.

vannkraft

– Det er åpenbart i EUs interesse å få mer makt over infrastrukturen til norsk energi. Det er like åpenbart at det ikke er i norsk interesse at vi lar EU regulere Norge inn i sitt system, skriver kronikkforfatterne.

Foto: Paul Kleiven, Paul Kleiven / NTB scanpix

Stortinget skal 22. mars i år avgjøre om Norge skal avgi suverenitet til EUs energibyrå, ACER, og ta et avgjørende steg i å gjøre Norge til en del av EUs energiunion. EUs energiunion skal styres ut ifra et overnasjonalt regelverk, der norsk energi ikke styres etter nasjonale hensyn, men ut fra EUs mål om fri flyt og likest mulig strømpris i Europa.

Konsekvensen vil kunne bli høyere strømregninger for norske forbrukere og tap av industriarbeidsplasser og verdiskapning i Norge.

Ingen garanti

Fra flere hold har det blitt forsøkt gitt lovnader om hva vi i fremtiden kan styre nasjonalt, samtidig som vi avgir suverenitet til EUs energibyrå som er i stadig utvikling. Lengst går Arbeiderpartiet som stiller en rekke krav for et ja til suverenitetsavståelsen. Dette velger Arbeiderpartiet å gjøre, vel vitende om at verken den norske regjering eller noen annen instans kan gi noen slike garantier.

Jusprofessor Eivind Smith konkluderer i Klassekampen 17. februar med at det spiller liten rolle hva regjeringen måtte gi av «garantier» for suverenitetsoverføringen til EUs energibyrå. Til avisa slår han fast at «Korleis EU-samarbeidet på energiområdet utviklar seg til neste år eller i 2025, det kan ikkje Solberg-regjeringa gjere noko med, altså. Det er så enkelt som det».

Konsekvensen vil kunne bli høyere strømregninger for norske forbrukere.

Lover og lyver

Tidligere lovnader eller såkalte garantier fra EUs ledere eller EU-tilhengerne i Norge er null verdt den dagen EU bestemmer seg for å lage nye regler eller endrer sin egen tolkning av sine egne regler.

Før Norge undertegnet EØS-avtalen, ble det gitt en rekke løfter om hva EØS-avtalen ikke kunne påvirke: Norske arbeidslivsregler ville ikke bli overkjørt av EUs regler. Viktige distriktspolitiske tiltak som differensiert arbeidsgiveravgift skulle vi fortsatt kunne styre selv. Det samme gjaldt konsesjonslov og hjemfallsretten til norsk vannkraft og norsk alkohollovgivning.

Av LOs 15 krav for å kunne støtte EØS-avtalen kan i beste fall kun to til tre av dem i etterkant sies å være innfridd.

EUs interesser styrer

Et av de klareste eksemplene på løftebrudd knyttet til EØS-avtalen ser vi innenfor reglene for eierskap i norsk finansnæring.

Før Norge inngikk EØS-avtalen, hadde Norge en klar regulering av hvor mye en bedrift eller investor kunne eie av en norsk finansinstitusjon.I EØS-proposisjonen, som Brundtland-regjeringen selv skrev og som dannet grunnlaget for Stortingets beslutning om å melde Norge inn i EØS-avtalen, stod blant annet følgende:

”(..) ingen enkeltstående eier eller gruppe kan eie mer enn 10 pst. av aksjene i en norsk finansinstitusjon, med mindre tillatelse til datterselskap er gitt. Denne eierbegrensningsregelen kan opprettholdes innenfor EØS (..) Regjeringen legger stor vekt på betydningen av regelen om 10 pst. eierbegrensning».

Såkalte garantier fra EUs ledere eller EU-tilhengerne i Norge er null verdt.

Den norske regjeringen lovte at Norge skulle få beholde sine regler for eierskap av norske finansinstitusjoner. Men også EU-kommisjonen ga disse lovnadene. I EØS-meldingen fra Bondevik-regjeringen i 2002, forklarte regjeringen hvordan EU-kommisjonen selv uttalte at Norge ville få beholde sine regler:

«Bakgrunnen for denne oppfatningen var blant annet korrespondanse mellom EFTA-landene og Kommisjonen, hvor Kommisjonen uttalte at ikke-diskriminerende ordninger etter deres syn ikke kunne anses å stride mot reglene om fri bevegelighet av kapital.»

Likevel måtte Norge i ettertid endre de norske reglene – ikke som følge av nye direktiver – men ut fra en ny fortolkning av EU-retten i EU-domstolen.

Lærdommen fra dette er at ikke engang EU-kommisjonens egne løfter er gyldige den dagen EUs ledere ombestemmer seg eller EUs byråkrater endrer tolkning av EUs egne regler. Norge blir stående med lua i hånda, og EU styrer ut ifra egne interesser.

Norge blir stående med lua i hånda, og EU styrer ut ifra egne interesser.

Tid for veto

Norge er en av verdens største eksportører av energi. Som selger har vi ofte grunnleggende andre interesser enn EU som kjøper. Nasjonal kontroll over norsk strøm og gass, og klok og langsiktig regulering av denne, har gitt og gir norsk industri et avgjørende konkurransefortrinn.

Det er åpenbart i EUs interesse å få mer makt over infrastrukturen til norsk energi. Det er like åpenbart at det ikke er i norsk interesse at vi lar EU regulere Norge inn i sitt system.

Under debatten om EØS-avtalen, var både Høyre og Arbeiderpartiet tydelige på at vetoretten var til for å brukes. At Norge uansett ville ha en reell rett og mulighet til å si nei til EUs regler og nye ordninger, var også et sentralt argument mot en folkeavstemning om EØS-avtalen.

Hvis ikke Norge kan bruke vetoretten til å si nei til EUs energiunion, når skal vi da bruke den. Var også lovnadene om reell vetorett et løfte som viste seg å kunne brytes?