Kommentar

Ny statsminister i en råere verden

Jonas Gahr Støre blir statsminister i en tid hvor demokratiet er på tilbaketog rundt om i verden og gamle allianser ikke er helt som de engang var. Forholdet til ett land kan bli spesielt viktig for Norges nye regjering.

Jonas Gahr Støre foran verdenskartet

Det storpolitiske spillet har blitt råere siden Jonas Gahr Støre (bildet) var utenriksminister, skriver NRKs utenriksredaktør. Bildet er fra 2011.

Foto: NRK

Verden er annerledes nå. Jeg tror vi alle har kjent på det en eller annen gang det siste året. Den amerikanske kongressen ble stormet av illsinte demonstranter, egget opp av ham som tapte presidentvalget. Demokratiet vaklet i USA, vår nærmeste allierte og viktigste støtte for i sikkerhetspolitikken.

I Afghanistan endte 20 år med enormt vestlig engasjement i en ydmykende tilbaketrekking, og Taliban er tilbake ved makten, akkurat slik de var før krigen begynte. Vi er vant til å tenke at vi løser problemer og går videre. Her gikk plutselig historien i sirkel.

Utenrikspolitikk var fraværende i valgkampen, men den kommer til å melde seg raskt på i landets politiske liv.

Jonas Gahr Støre gikk fra å være en bejublet utenriksminister til en hardt prøvet opposisjonsleder før han nå forbereder seg på å bli statsminister. Han skal ta over styringen av landet i en urolig tid. Både nederlaget i Afghanistan og den politiske situasjonen i USA er eksempler på at verden er annerledes enn da han var utenriksminister fra 2005 til 2012.

Kabuls fall og den kaotiske tilbaketrekkingen er mer enn bare et nederlag på slagmarken. Det viser også at ideene som ligger til grunn for vestlig involvering utenfor egne grenser, må tenkes på nytt. Det er eksempelvis ikke bare i Afghanistan vi bruker store ressurser på å trene opp hær og politi. I Afghanistan kollapset hæren sammen med regimet som et korthus.

Det storpolitiske spillet har blitt råere siden Støre var utenriksminister. Kina har med makt endret spillereglene i Hongkong og styrer nå byen nesten slik regimet styrer resten av landet. Borte er prinsippet om «ett land, to systemer» og avtalen som skulle vare i 50 år, fra overtakelsen i 1997. Kina styres samtidig både mer autoritært og med en større grad av selvsikkerhet og selvhevdelse enn før.

Stormene vil komme, enten vi vil eller ikke.

Selv om Russland ikke kan måle seg med Kina og USA, har de gjennom sin militære styrke også ambisjoner som verdensmakt, noe vi så gjennom landets inngripen i krigen i Syria i 2015. De trosset også det internasjonale samfunnet og Folkeretten da Krim ble annektert fra Ukraina i 2014.

Gjennom vårt naboforhold til Russland, skiller vi oss ut i Nato. Her ligger det både muligheter og farer. Det er også i forholdet til Russland at Støre og partifelle Anniken Huitfeldt, leder av Utenrikskomiteen, har markert tydeligst at de ønsker å justere kursen i forhold til dagens regjering.

I Morgenbladet skriver de to at Solberg-regjeringen i for stor grad har kuttet kontakten med Russland. «I dag har det gått sju og et halvt år siden en norsk utenriksminister har besøkt Russland. Det er for lenge». Vi kan altså vente oss at Støres nye utenriksminister ganske snart kommer til å avlegge Moskva et besøk.

Forholdet til Europa blir kanskje den mest vriene saken innenrikspolitisk for Støre.

Støre vil strekke seg langt for å opprettholde det gode forholdet til USA. Det skal likevel bli interessant å se hvordan han vil håndtere både økt amerikansk tilstedeværelse i Nordområdene og Arktis, og økt dialog med Russland. Det ene utelukker på ingen måte det andre, men det kan føre til økt spenning. Spørsmålet om den amerikanske militære tilstedeværelsen i Norge vil også dukke opp igjen, selv om dagens regjering har forankret den nye avtalen med USA bredt.

Som Kina har også Russland endret seg politisk, og politisk opposisjon tolereres i enda mindre grad enn før. Det vil være et langt mer autoritært Russland Støres nye utenriksminister besøker, enn det landet han selv besøkte da han hadde den jobben. Russland og Vladimir Putin har strammet voldsomt inn, noe vi for eksempel var vitne til med arrestasjonen av opposisjonspolitiker Aleksej Navalnyj og hans allierte.

Forholdet til Europa blir kanskje den mest vriene saken innenrikspolitisk for Støre. Han parkerte tydelig debatten om EØS da han møtte Senterpartiet i NRKs valgduell, men det kommer til å dukke opp konkrete problemstillinger som en ny regjering må håndtere. Det er også sterk motstand mot EØS på Støres venstreflanke, som nå står sterkere politisk med gode valg for SV og Rødt. Jernbanedirektivet kan bli den første testen på hvordan dette skal fungere i praksis.

Kabuls fall er mer enn bare et nederlag på slagmarken.

Samtidig gynger det sikkerhetspolitiske gulvet litt mer enn vanlig. USAs alenegang under Donald Trump har satt dype spor i europeiske hovedsteder. Selv om forholdet er bedret under Joe Biden, viste tilbaketrekkingen fra Afghanistan at USA fortsatt vil ta de viktigste beslutningene på egen hånd.

USA er Norges sikkerhetspolitiske garanti, men også her vil realpolitikken veie inn. Når USAs blikk flytter seg mot Kina, vil vår innflytelse begrenses.

Et eksempel her er det nye samarbeidet mellom USA, Australia og Storbritannia i Stillehavsregionen. Det foregår utenfor Nato og går på tross av Frankrikes interesser. Det igjen gjør at vi kan vente oss et tydeligere krav om at Europa står mer på egne ben. Dette er Norges nærområde, men siden vi ikke er EU-medlem, står vi på utsiden av disse debattene.

En god nyhet for Støre er at han sannsynligvis får en sosialdemokratisk alliert i Olaf Scholz som ligger an til å ta over etter Angela Merkel som forbundskansler i Tyskland.

Andre spørsmål som kommer til å dukke opp er hva en ny regjering ønsker å bruke Norges engasjement og erfaring i Midtøsten til. Der virker en tostatsløsning med en selvstendig palestinsk stat stadig mindre sannsynlig.

En annen het potet kan fort bli de norske kvinnene som var med i IS. Sverige har hentet hjem sine borgere, og kurdiske myndigheter har fortalt NRK at de ønsker å utvise også de norske.

Det sikkerhetspolitiske gulvet gynger litt mer enn vanlig.

Hvem Støre velger som utenriksminister, kommer til å prege politikken. En regjerings ettermæle og posisjon defineres mye ut fra hvordan den håndterer kriser, og en nasjons kriser involverer ofte utenriksministeren.

Hun eller han tar mye plass i offentligheten og enhver regjering er avhengig av en politisk tungvekter i den jobben. Flere navn sirkulerer, selv om Støre nok akkurat nå er mest opptatt av å få på pass et regjeringsflertall.

Sannsynlige navn er Anniken Huitfeldt, særlig hvis Støre får på plass trepartiregjeringen han ønsker seg. Hun har vært leder i utenrikskomiteen og Arbeiderpartiets stemme utad i disse spørsmålene. Espen Barth Eide har vært både utenriks- og forsvarsminister og er også godt kvalifisert for jobben.

Hvis Støre ønsker Raymond Johansen, byrådsleder i Oslo, inn i rikspolitikken, kan han også være et alternativ. Johansen har et sterkt internasjonalt engasjement og har tidligere vært statssekretær da Støre var minister. Vi kan heller ikke utelukke at han trekker opp et ukjent navn når den tid kommer. Dette er jo et felt han kan godt.

Utenrikspolitikken var fraværende i valgkampen, men den kommer til å melde seg raskt på i landets politiske liv. Stormene vil komme, enten vi vil eller ikke.

Støres tid som utenriksminister var vellykket. Denne gangen må han delegere ansvaret. Spørsmålet er hvem han vil ha ved sin side.