Alle de tre tidligere iranske presidentene, Rafsanjani, Khatami og Ahmadinejad, har kjempet for Irans rett til kjernekraftutvikling under artikkel IV i Ikkespredningsavtalen (også kalt NPT-avtalen), men presidentene har hatt ulike tilnærminger til atomforhandlingene.
I valgkampen tok Rouhani til orde for en ny retning i iransk utenrikspolitikk. Han ønsker å fjerne sanksjonene fra verdenssamfunnet mot Iran, ved å åpne for konstruktive forhandlinger og større gjennomsiktighet i atomprogrammet. Retorikken står i sterk kontrast til Ahmadinejads hardere linje i atomforhandlingene.
Var forhandler
Rouhani fungerte som sjefsforhandler i atomspørsmål fra 2003-2005 under Khatami-regjeringen. Han var sentral i utarbeidelsen av den såkalte Paris-avtalen, som anses for å være et av de virkelig store gjennombruddene i atomforhandlingene i løpet av den ti år lange konflikten. Iran godtok midlertidig stans i anrikningsaktivitetene, en teknologi som kan misbrukes til kjernevåpenproduksjon. Stans i anrikning var et krav fra EU for videre forhandlinger. Landet gikk også med på å implementere Tilleggsprotokollen, som gir det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) utvidet innsyn i Irans kjernefysiske aktiviteter.
Rouhani bidro også til å oppklare en rekke utestående spørsmål knyttet til landets kjernefysiske utvikling. Etter Paris-avtalen ble det forsøkt å utvikle et rammeverk for en langsiktig avtale mellom Iran og EU, uten hell. Våren 2006, kort tid etter at Ahmadinejad tiltrådte som president, valgte den nye regjeringen å reversere disse tiltakene.
Forsvarets forskningsinstitutts beregninger, basert på tall fra IAEA, viser at per mai 2013 hadde Iran nok lavanriket uran til å kunne utvikle 10-15 atomvåpen i løpet av 1-2 år, hvis materialet blir anriket opp til våpenkvalitet. Økt gjennomsiktighet i Irans aktiviteter vil neppe være tilstrekkelig for å overbevise vetomaktene i FNs sikkerhetsråd og Tyskland (P5+1) om å reversere sin sanksjonspolitikk. Et gjennombrudd i forhandlingene forutsetter at den nye presidenten legger flere kort på bordet i samtaler med IAEA om påståtte kjernevåpenrelaterte aktiviteter.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Stopper ikke anrikning
Det er ikke opplagt hvor mye makt den iranske presidenten har over avgjørelser vedrørende atompolitikken. Mye tyder på at medlemmene i Irans nasjonale sikkerhetsråd (SNSC) samt lederen for Irans atomenergiorganisasjon er de viktigste beslutningstakerne. Deres felles avgjørelse må imidlertid godkjennes av Khamenei, Irans øverste leder. Rouhani satt som leder for SNSC i 16 år, noe som kan gi ham økt innflytelse i atompolitikken. De grunnleggende prinsippene for utenrikspolitikken vil, ifølge det iranske utenriksdepartementet, ligge fast når den nye presidenten tiltrer, men fremgangsmåten kan endres under Rouhani, hvis den er i tråd med Khameneis syn.
Den sittende iranske regjeringen har kritisert tidligere atomforhandlere, inkludert Rouhani, for å ha ført en passiv og ineffektiv forhandlingsstrategi i møte med stormaktene. Kritikken har spesielt dreid seg om at Iran tjente lite på Paris-avtalen. Khamenei har støttet Ahmadinejads motstandspolitikk og har også kritisert Rouhani for å ha suspendert urananrikningen i 2003. Det er dermed lite trolig at Khamenei vil godta lignende tiltak nå.
Rouhani har svart på kritikken ved å fremheve at han forhindret både FN-sanksjoner og militære angrep, men han uttalte nylig at han ikke kommer til å stanse anrikningsaktivitetene igjen, slik Sikkerhetsrådet krever. Anrikningsaktivitetene har blitt et prestisjeprosjekt for Iran, og landet har de siste årene gått fra testnivå til fullskala anrikning.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
«Ondskapens akse»
Da Paris-avtalen ble fremforhandlet, var Iran under stort internasjonalt press. Det hadde nylig blitt avslørt, i august 2002, at Iran hadde bygget to skjulte kjernefysiske anlegg, uten å rapportere om disse til IAEA. Iran registrerte også at USA og dets allierte i samme periode gikk til angrep på nabolandene Afghanistan og Irak, sistnevnte grunnet mistanke om at landet var i ferd med å utvikle masseødeleggelsesvåpen. President Bush karakteriserte dessuten Iran som en del av «ondskapens akse». Iran fryktet trolig både innføring av sanksjoner og militære angrep på denne tiden, noe som naturligvis preget Khatami-regjeringens forhandlingsstrategi.
Mye tyder på at Rouhani er mer positiv til atomforhandlinger enn sin forgjenger og vil forsøke å øke gjennomsiktigheten i Irans kjernefysiske program. Spørsmålet er om dette er nok for å bygge opp tilliten mellom Iran og verdenssamfunnet, slik at sanksjonene gradvis kan heves. Iran er nødt til å samarbeide reelt omkring påstander om militære sider ved atomprogrammet, og et gjennombrudd avhenger av dette. Denne kjernen i konflikten vil etter alt å dømme forbli uløst, også under Rouhani. Men å skape et bedre forhandlingsklima er i det minste et steg i riktig retning.