Mange store norske selskaper sliter nå med omdømmet etter avsløringer om korrupsjon eller uetisk forretningsførsel. Politikerne er krystallklare i sine forventninger: Selskaper med tungt statlig eierskap skal være etiske og moralske fyrtårn. Alle disse selskapene har kommunisert stort samfunnsansvar og nulltoleranse mot korrupsjon. Dette bygger imidlertid opp en forventning i samfunnet om at nulltoleranse lar seg etterleve.
Politikernes og medias skarpe søkelys viser hvor vanskelig det er å møte forventningene om å opptre ansvarlig. Korrupsjon i ulike varianter er skremmende utbredt. Gråsonen mellom akseptabel og uakseptabel forretningsførsel i internasjonal virksomhet er stor – og oppleves forskjellig i ulike kulturer.
Take it or leave it
Hva er korrupsjon og hva er ikke korrupsjon? La meg nevne et eksempel på en slik gråsone: For å etablere datterselskap i mange av landene i Midtøsten må norske selskaper ha en sponsor som kommer fra kretsen rundt sheikefamilien. Dette er en person som får en andel av fortjenesten datterselskapet har, uten at det nødvendigvis er klart hva vedkommendes bidrag har vært.
Oppleves dette som korrupsjon? Ja, vil de fleste i Norge mene. Men for å unngå en slik sponsoravtale er løsningen å la være å etablere seg i disse landene. Det ville stenge norsk næringsliv ute fra en viktig del av verdensmarkedet.
Den mest utbredte formen for korrupsjon er det som internasjonalt omtales som smøring eller «facilitation payment». Det er små beløp som betales kontant i hånden på tjenestemenn for å få fortgang i saker, eller rett og slett for å få nødvendige ting gjort. I mange land er for eksempel politiets lønninger så lave at det er normal praksis at de sper på inntekten med kontanter som gjør at den som betaler kommer videre. Det kan være så dagligdags som at en fartsbot blir glemt hvis politiet får et lite kontantbeløp. Et annet eksempel kan være tolleren på flyplassen som holder igjen kofferten til det betales et beløp kontant. Eller det kan være vakten i porten inn til et skipsverft som krever en sum kontant for å slippe noen inn – selv om de har legitim rett til å komme direkte inn.
Det skal rak rygg til for å ta opp kampen mot denne formen for hverdagskorrupsjon, fordi det innebærer stadige forstyrrelser i den daglige driften.
Mister kontrakter
I andre tilfeller er korrupsjonen åpenbar. Med base i Singapore var jeg vitne til hvordan selskapet jeg arbeidet for forhandlet om en avtale med et rederi i Indonesia om oppfølging av et antall skip. I siste fase av forhandlingene dukket det opp en konto der vi ble bedt om å sette inn nærmere en halv million amerikanske dollar. Vi sa at denne kontoen var ukjent for oss og at den ikke kunne trekkes inn i forhandlingene. Beskjeden tilbake var at «that is how it is». Vi sa nei, og måtte gå fra forhandlingene.
Få uker senere leste vi i media at en av de store internasjonale konkurrentene hadde inngått avtale om oppfølging av skip for det samme rederiet i Indonesia. Et nei til korrupsjon vil måtte innebære at selskaper går glipp av kontrakter. Men det er prisen vi må være villig til å betale hvis vi vil korrupsjonen til livs.
Ledernes ansvar
Kampen mot korrupsjon kan bare vinnes fra toppen av samfunnet og nedover. Det er lederne i politikk og næringsliv som må gå foran som eksempler som viser at korrupsjon er uakseptabelt. Kampen mot korrupsjon kan ikke vinnes gjennom en folkelig bevegelse med mindre den fører til nettopp skifte av politiske ledere. Et land der presidenten eller noen i regjeringen stjeler av fellesskapets midler kan ikke forvente at befolkningen gjør annet enn å følge eksemplets makt. Grådighet på toppen av politikk og næringsliv holder liv i korrupsjonen.
FØLG DEBATTEN: OG
Liv og lære
Debatten om skatteparadiser etter Panama-avsløringene illustrerer godt gapet mellom det som er lovlig og det som er samfunnsmessig akseptert. De fleste selskaper som opererer gjennom skatteparadiser gjør det fullt lovlig. Men det faktum at mange av skatteparadisene fortsatt praktiserer hemmelighold og «diskresjon», gjør det lettere for kriminelle å hvitvaske svarte penger – og lettere for selskaper å unndra skatt. DNBs tilrettelegging for kunder på Seychellene var trolig lovlig, men var det i tråd med samfunnets forventninger til banken?
DNB blir tatt så hardt i denne saken fordi de ikke lever opp til den forventningen de selv har skapt til bankens samfunnsansvar. Det er lite formildende at banken trolig ikke har gjort noe direkte ulovlig. Forretningskulturen i banken har ikke tatt inn over seg det banken – i sin eksterne kommunikasjon – har sagt om etisk forretningsdrift og samfunnsansvar. Da er det bankens konkrete handlinger den blir målt på, ikke hva som blir kommunisert. Gapet mellom liv og lære er ødeleggende for bankens omdømme.
Ambisjonen for norske selskaper må være høyere enn bare å unngå å havne i fengsel.
Tore Høifødt er strategidirektør i Nordic Trust, som jobber med internasjonal krisestøtte for selskaper. I 25 år var han kommunikasjonsdirektør i Det Norske Veritas, DNVGL, som har 16 000 ansatte over hele verden.
Hør kronikkforfatteren i debatt med Trygve Hegnar om skatteparadiser og korrupsjon:
