Ragna Nordenborg er fast musikkspaltist i Ytring på radio og nett.
Naaaa - kult! Per, Hellacopters skal gjenforenes på Øya-festivalen. Med Dregeeen! Kan du sjekke om det er billetter. Vi må få barnevakt!
Et sikkert vårtegn er at en stolt festivalarrangør kan presentere årets gjenopplivingsforsøk av noen gamle rockeskinn, også kalt gjenforening. De siste årene har det vokst fram en gjenforeningsindustri på norske festivaler, med nostalgi - ikke kvalitet i fokus.
Guns N’ Roses, Eagles, men også smålegendene, Pavement, New Order, Sebadoh, Pixies, The Jesus & Mary Chain - alle gjør de det. Og i år, altså Hellacopters.
Scandirockens stiligste band. Bandet som opp gjennom åra gledet mangt et rockehjerte med vakre melodiske rockelåter. Ja, som til og med inspirerte H&M til å pushe skinnjakker, åletrange jeans og skyggeluer a la Dregen.
Nå ligger de sikkert i en plastsekk et eller annet sted i i garasjen på det nye huset.
Og hvorfor ikke? Hvorfor skulle ikke en eks-rocker og barnehagearbeider i en forstad til Seattle eller Stockholm si ja til noen kroner og kjenne på at blodpumpa går når man blir spurt?
Sånn rent bortsett fra at det var en grunn til at man sluttet, eller ble man egentlig sparka? Det være seg Idètørke, uenighet om retning, innsiden av en falleferdig buss som plutselig hadde mista sjarmen, eller savnet etter barna og kone nummer tre som man etter hvert begynte å kjenne på.
Med gjenforeninga trenger man ikke en gang å lage noe ny musikk. Selv om enkelte band riktig nok føler på skammen over å være sitt eget karaokeband og skramler sammen en ny skive, stiller de fleste med «best of» - det er jo tross alt publikum vil ha.
Hvordan kan det ha seg at vi føler en så sterk trang til å se gamle folk som hater hverandre spille karaokeversjoner av sine egne låter?
Svaret ligger kanskje i poppen og rockens natur selv. Populærmusikk gir mening på flere nivåer, ikke bare det rent musikalske. En rockekonsert har mange andre funksjoner enn de rent musikalske, som vil være med på å prege den opplevelsen en publikummer vil ha, eller hvilken mening en publikummer konstruerer ut fra en konsertsituasjon.
Vi kan stå der sammen med en gammel venn vi har funnet tilbake til for anledningen, og drømmer oss tilbake til en tid, en stemning, en situasjon, øl, aggresjon og frihetsfølelse.
Dette vil vi gjerne betale for og dermed er det også penger å tjene. Heldigvis bruker festivaler som Øya og andre nostalgiinntektene på spennende band og artister du faktisk ikke har hørt om, og som driver musikken framover.
Apropos Scandirock og gjenforening: Arne Skagen, gitarist i Gluecifer, et annet populært Scandirock-band som var stort på slutten av 2000-tallet lover at bandet aldri skal gjenforenes:
«Vi ble oppløst fordi to av bandmedlemmene ikke hadde lyst til å fortsette. De var lei av å være med i et turnerende rockband, og ville gjøre andre ting. Bandet skal aldri gjenforenes. Det er stadig flere som spekulerer rundt nettopp dette, og det er jo forståelig når man ser på alle gamle drittband som trosser både gikt og skallethet for å tjene noen usle slanter. Fuck det! Bandet blir aldri bedre enn det det var, og det er grunn god nok til å konsekvent si nei.»
Men en skal aldri si aldri.
Ragna Nordenborg er programleder i NRK P13 og fast musikkspaltist i Ytring. Hver uke kobler våre faste spaltister musikk med politikk og aktualiteter i Ytring på P2 søndag kl. 11.
