NRK Meny
Kronikk

Norske musikere, fremtidens tapere?

Filmen «Whiplash» viser hvor mye man må ofre for å bli best i verden. Norske musikere har det ofte for godt til å ville ofre like mye.

Film Review Whiplash

Filmen «Whiplash» viser hvordan unge ambisiøse musikere må jobbe hardt for å nå målene sine. Det er nettopp stå-på-vilje norske musikere må ha mer av for å lykkes, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Daniel McFadden / Ap

Nylig så jeg den dagsaktuelle filmen Whiplash, som umiddelbart tok meg tilbake til min egen ungdomstid og mine syv år som student på Norges musikkhøgskole.

Filmen handler om Andrew Neiman, en ung gutt i New York, som ønsker å bli verdens beste trommeslager. Filmen skildrer hans tid på Shaffer, en av USAs beste musikkonservatorier, og vi får se de store ofrene Andrew gjør for å oppnå sin drøm. Den enormt autoritære og nesten sadistisk strenge læreren Fletcher er hovedmotoren i filmen. I sitt ønske etter å dyrke frem neste generasjons supertalenter, driver han elevene til sine absolutt ytterpunkter, noen ganger også utfor stupet. Uten at de unge musikerne blir pushet vil verden ifølge Fletcher kunne gå glipp den neste Charlie Parker eller Louis Armstrong. Det ville vært katastrofalt, mener han.

Selv om filmen er noe forenklet, og bærer preg av å være laget slik at ikke-musikere også kan forstå den, er den en veldig god og presis skildring av hvordan livet for ambisiøse unge mennesker på musikkonservatorier rundt i verden fortoner seg.

Nest etter musikalsk kvalitet, er det stå på-viljen som er det norske musikere som oftest blir utkonkurrert på.

Jørgen Munkeby, musiker

I en scene får vi se Andrew slå opp med kjæresten sin. Han forteller at han har bestemt seg for å ikke bare bli god («great»), men en av de virkelige store («one of The Greats»), og at dette arbeidet vil kreve så mye tid og krefter at han ikke kommer til å ha tid til å ha kjæreste. Selv om denne scenen blir sett på som spesielt hjerteskjærende, er dette etter min erfaring en helt naturlig problemstilling og et helt vanlig valg å ta for unge ambisiøse musikere. Det koster å bli best. Noe må ofres. Kjærester, økonomi, fritid og komfort blir villig og regelmessig lagt på offerblokka, akkurat slik musikkstudenten Andrew gjør i filmen.

Etter hvert ser vi at den unge trommeslageren er på nippet til et profesjonelt gjennombrudd. Ofrene har gitt avkastning.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter

Kjenner meg igjen

Jeg kjenner meg godt igjen i Andrew sine valg. Som liten var jeg en av disse som tidlig viste hva jeg ville med livet. Jeg var selv fast bestemt på å bli saksofonist. Jeg ville bli best, og var villig til å ofre alt for dette. Hvert eneste ledige minutt gikk med til å øve skalaer eller trene gehørøvelser. Det ble ikke tid til noe annet.

Frem til nå har jeg også kunnet overleve av musikken, og har aldri hatt en vanlig jobb, noe jeg ser på som en seier i seg selv. Men jeg vil påstå at mitt talent absolutt ikke var innen musikk. Mitt talent har derimot vært viljen til å ofre og evnen til å fokusere. Det har vært helt essensielt for min karriere.

HØR OGSÅ: Intervju med Munkeby i Kulturnytt

Vi konkurrerer mot enere

USA har lenge vært kjent som et samfunn som dyrker enere. The American Dream, tanken om at de beste, de med størst vilje og mest pågangsmot, til slutt vil få det til, står sterkt i den amerikanske mentaliteten. Men de amerikanske tiger moms får sterk konkurranse av unge supertalenter fra Øst-Europa som ønsker å skape seg en ny virkelighet utenfor sitt gamle land. Fra Japan kommer Suzuki-barn, og i Kina finner vi kunstneriske enebarn som er hele familiens eneste økonomiske håp.

USA, Kina, Japan, og Øst-Europa har tradisjonelt produsert en enorm mengde slike supertalenter, og det er blant annet disse enormt tøffe og dedikerte enerne vi som norske musikere skal konkurrere mot.

Supertalenter fra resten av verden kan tåle lenger arbeidsdager, kortere ferier, lavere lønn, og dårligere komfort enn en gjennomsnittlig nordmann.

Jørgen Munkeby, musiker

Deres store offervilje og standhaftighet har ikke bare hjulpet dem til å få et stort musikalsk forsprang som ungdom. Også etter endt utdannelse gir denne tøffheten dem et stort fortrinn. De kan tåle lenger arbeidsdager, kortere ferier, lavere lønn, og dårligere komfort enn en gjennomsnittlig nordmann.

LES OGSÅ: Svar fra Honningbarna

Norske musikere blir utkonkurrert

Kjetil Wiedswang skriver i en kommentar i Dagens Næringsliv i oktober i fjor:

«Norske orkestermusikere har noen av verdens beste arbeids- og lønnsvilkår, men stadig færre nordmenn når opp i konkurransen om jobbene. Det finnes ikke noe sosialdemokratisk ved et prøvespill. Den beste får jobben, og arbeidsmarkedet er internasjonalt. I Bergen Filharmoniske Orkester er annenhver musiker i dag utlending. I Operakoret er færre enn fire av ti sangere nordmenn. På masterstudiet i musikk ved Norges musikkhøgskole er halvparten utlendinger.»

Denne situasjonen gjelder ikke bare i orkestre og på skoler. Norske band, som mitt eget band Shining, stilles daglig opp mot både råflinke og enormt motiverte band fra hele verden, som er vant til lavere komfort, lavere lønn, lengre arbeidsdag, dårligere arbeidsforhold enn nordmenn. Felles for dem alle er at de har mer å vinne på å gjøre det stort, og de har også mer å tape hvis de ikke lykkes.

ANMELDELSE AV «WHIPLASH»: Frisk fortelling om jazzsadistens læregutt.

Må skru ned forventningene

Mens man i Norge kan leve et helt ok og komfortabelt liv, selv som middelmådige på sitt felt, vil man som amerikansk musiker og kunstner risikere å havne på gata. Dette skaper en enorm dedikasjon. Nest etter musikalsk kvalitet, er det denne stå på-viljen som er det norske musikere som oftest blir utkonkurrert på.

Norge har et godt støttesystem som skaper grunnlag for et kunstnerisk mangfold og produksjon av kvalitetsmusikk. Vi har gode systemer for eksportstøtte, blant annet gjennom Music Norway, og vi har klart å få frem en god del musikalske talent av internasjonal størrelse. Vi vil forhåpentligvis klare dette i fremtiden også.

Mitt talent var absolutt ikke innen musikk. Mitt talent har derimot vært viljen til å ofre og evnen til å fokusere.

Jørgen Munkeby, musiker

Den siste biten som gjenstår, og som få snakker om, er å ta en edruelig kikk på våre økonomiske utgifter og våre muligens noe overdrevne forventninger til komfort, både på øvingsrommet og på turné.

Det er først når alle disse faktorene kommer i orden at vi virkelig kan få det til å smelle for norsk musikk. Først da kan vi se for oss en ordentlig fremtid for norsk musikk i utlandet. Det kommer vi til å trenge når oljepengene blir borte.