Det har blitt en trend i tiden, dette. Å fremstille nordmenn som nær gjennomgående rasistiske.
Enkelte har åpenbart en så sterk forakt for sine landsmenns holdninger at de føler behov for å markere seg selv og sine idealer som et moralsk fyrtårn. Det stinker av rasistisk materie.
Sist ute er forlagsredaktør og forfatter, Geir Gulliksen, som benytter det mislykkede terroranslaget mot moskeen i Bærum til å komme med sine anklager mot nordmenn generelt.
Før kronikken havnet på Ytring, sto den først på nettsiden til den svenske avisen Expressen, skrevet etter at Gulliksen først hadde fått følgende spørsmål fra «en svensk venn»: «Hva er det som skjer hos dere; er det noe alvorlig galt med Norge?» Til hvilket Gulliksen svarer at, jo da, «Det må være noe alvorlig galt hos oss».
«Og det er det jo», tenker han videre høyt i Expressen. «Noe er alvorlig galt». Før han går videre til å konkludere med at 22. juli og Philip Manshaus’ forsøk på terror mot moskeen i Bærum må ha å gjøre med «mannligheten» til den hvite norske mannen og hans forhold til feminismen og kvinner generelt.
Et vanlig rasistisk land?
Rasismen og det ekstreme høyre representerer ofte et like negativt kvinnesyn som forholdet deres er til etniske minoriteter. Men hvor vanlig er dette blant menn i Norge?
Skal man tro Gulliksen er det ganske vanlig. Ja, faktisk er det regelen, ikke unntaket. «Hvordan kan det skje? Hvor kommer disse holdningene fra? Svaret er selvfølgelig at de er utbredt i samfunnet, at de deles av mange, ofte på et instinktivt og ikke formulert nivå. Rasisme er vanlig, ikke et unntak».
Egentlig er det helt utrolig at man kan tillate seg - og få en seriøs avis til å bruke spalteplass på - en slik grenseløs og grunnlagsløs generalisering av en hel gruppe mennesker. Ikke minst basert på en handling én enkelt, og mulig sinnsforvirret person har utført.
Tenk deg en person som begår en tilsvarende gjørme av fordomsfull generalisering av muslimer, basert på de mange islamistiske terroraksjoner som er begått i vesten de siste par tiår.
Det finnes selvsagt personer som både mener og skriver slikt, men man skal ganske langt ut på høyre flanke for å finne dem. Og teksten vil du aldri kunne finne på trykk eller nett i en avis med respekt for seg selv og sine lesere.
Tvert imot; vedkommende ville umiddelbart – og med rette – blitt kategorisert som høyreekstremist og rasist.
Men når gruppen som omtales er hvite menn, og landet befinner seg i vesten, da er det åpenbart ikke grenser for hva man kan tillate seg av nedrige anklager. Og høste applaus for det.
Religionskritikken er borte
På ett punkt er jeg imidlertid enig med Gulliksen. Han er kritisk til at «religionskritikken har forstummet fullstendig», og mener det kommer av at vi ikke gidder å kritisere kristendommen lenger, siden den virker så mye «vennligere og ufarligere enn før».
Og - med tanke på de sterke rasismeanklagene han fremsetter i teksten – man kan nesten komme til å heve et øyebryn eller to og tenke at Gulliksen rammes av en nærmest ubevisst anfall av fornuftig erkjennelse når han skriver at «Islam vil vi ikke snakke om fordi vi er redde for å fremstå som rasister. Igjen har det blitt overlatt til deler av høyresiden å spre mistenksomhet».
Nettopp. Dette er nemlig prisen for å utvanne rasismebegrepet i den grad at det omfatter nær sagt alle som ytrer seg kritisk om negativ sosial kontroll, kvinnediskriminering og andre problematiske forhold i minoritetsmiljøer.
Den amerikanske filosofen og forfatteren Sam Harris har for eksempel sagt at han frykter en situasjon der det snart bare er høyreekstreme som evner å påpeke at det er galt å tvinge kvinner til å gå kledd i tøysekker. Uttalelsen er spisset, men han har åpenbart et poeng.
Et annet problem med å la det gå kraftig inflasjon i rasismebegrepet, slik Gulliksen gjør med sin kronikk, er at det blir vanskeligere å se rasismen der den virkelig finnes.
For selvsagt gjør den det. Den finnes. Også i Norge, et av verdens minst rasistiske land.
