NRK Meny
Kronikk

Norsk språk taper

Hvis vi fortsatt vil ha forskning på norsk om Norge, trenger vi en ny kurs i forskningspolitikken.

group of international students at lecture group of international students at lecture

FRAMTIDAS FORSKERE: De forskerne som vil dominere norsk samfunnsforskning de neste 30-40 årene, vil være betydelig mindre interessert i norske forhold enn generasjonen før dem, skriver kronikkforfatterne. (Illustrasjonsfoto)

Foto: lev dolgachov

Den foreslåtte omorganiseringen i Statistisk Sentralbyrå (SSB) har fått mye medieoppmerksomhet de siste ukene. Mest fokus har det vært på Erling Holmøy og «innvandringsregnskapet», med sideblikk til økonomisk fagstrid og politiske uenigheter om statens rolle i økonomien. Saken aktualiserer imidlertid også en bredere debatt om pågående endringer i akademia, endringer som på sikt reiser spørsmålet om vi i det hele tatt skal ha forskning på norsk om norske forhold.

Det siste tiåret har kvaliteten på norsk forskning hovedsakelig blitt målt etter den såkalte publiseringsindikatoren, hvis underliggende målsetting er at det skal publiseres mer og i bedre rangerte kanaler.

I verste fall vil norsk kunne dø ut som et aktivt fagspråk for samfunnsvitenskapene.

Aller helst skal det publiseres i de mest prestisjefylte tidsskriftene, som her i Norge gjerne er ensbetydende med engelskspråklige tidsskrifter rangert på «nivå 2» i Universitets- og høgskolerådets liste over publiseringskanaler. Denne listen er dynamisk, men omfatter i korte trekk de tidsskriftene som til enhver tid «oppfattes som de mest ledende» innenfor de ulike fagene.

Riktig med press

Med publisering følger penger og prestisje. På generelt nivå mener vi det er viktig og riktig at norske forskere har blitt presset til å publisere i vitenskapelige kanaler, og gjerne internasjonalt. Selv om det på verdensbasis nok publiseres for mye, har dette åpenbart virket skjerpende på norsk forskning.

Publisering i gode fagtidsskrifter gir kvalitetssikring gjennom fagfellevurdering, gjør forskningen tilgjengelig for et bredere publikum og gir bedre mulighet til å bygge videre på eller etterprøve forskningsfunn. Norske forskere som publiserer internasjonalt blir dessuten bedre rustet i kampen om nye forskningsmidler. Alt dette er positivt.

Vi har altså et system som i praksis disinsentiverer akademisk publisering på norsk og om norske forhold.

Samtidig mener vi det er nødvendig å være bevisst hvordan endringer i insentiver påvirker hvilke temaer det forskes på, hvordan dette gjøres og hvilket publikum forskningen når. Forskere er nemlig generelt flinke til å tilpasse seg endrede insentivstrukturer. Når signalene til og i forsker-Norge er entydige på at internasjonal publisering, særlig på nivå 2, er det mest saliggjørende, så vil naturlig nok mye innsats dreies mot å nå dette målet.

Det er selvsagt fullt mulig å publisere om Norge og norske forhold i internasjonale nivå 2-tidsskrifter, og mange norske forskere gjør da også det. Norge er en case godt som noe, og kan ofte med fordel diskuteres som en del av en større kontekst.

Norske forhold på engelsk

Samtidig er det begrenset hvor mange artikler om Norge det er plass til i de internasjonale topptidsskriftene, og det vil kunne variere hvor stor relevans forskningsfunn fra en norsk kontekst har for et bredere internasjonalt publikum.

Så hva gjør da den rasjonelle norske forsker, som gjerne vil ha stillingsopprykk, høyere lønn og jobb ved en prestisjefylt institusjon, og som forstår at veien dit går via nivå 2-publikasjoner? Jo, hun velger å studere emner som lar seg publisere i slike publikasjoner! Og hvis forskeren «må» studere norske forhold – for eksempel på grunn av finansiering – så er det rasjonelt å levere forskningen på engelsk, slik at den kan publiseres internasjonalt.

I sum aner vi et gryende demokratisk problem.

Av samme grunn er det for ambisiøse norske forskningsinstitusjoner rasjonelt å rekruttere og premiere forskere med evne og vilje til å publisere på engelsk og i internasjonale topptidsskrifter. Dermed rekrutteres dyktige kosmopolitter, norske og utenlandske, og gjerne utdannet ved internasjonale toppuniversiteter. Disse har ikke nødvendigvis noen interesse for, eller kunnskap om norske samfunnsforhold, langt mindre norsk som fagspråk.

Gitt at norsk samfunnsvitenskap nå er inne i sitt første store generasjonsskifte, skjer det også en rask institusjonalisering av slik generell, internasjonal forskning. Økonomiske føringer tilsier at de forskerne som vil dominere norsk samfunnsforskning de neste 30-40 årene, vil være betydelig mindre interessert i norske forhold enn generasjonen før dem. Vi har altså et system som i praksis disinsentiverer akademisk publisering på norsk og om norske forhold.

Husmannsånd

På toppen av dette preges norsk samfunnsforskning fortsatt av en viss husmannsånd, der det som skjer i utlandet, og særlig i USA, per definisjon må være viktigere enn det som skjer i Norge. I sum aner vi et gryende demokratisk problem.

Om forskningen ikke kan publiseres i internasjonale topptidsskrifter, vil det rasjonelle for forskningsmiljøene være å delegere den til mindre etablerte forskere, velge enklere, ikke-vitenskapelige publikasjonsformer og, til slutt, redusere omfanget av denne forskningen. Satt på spissen risikerer vi at det om få år ikke finnes toppforskere i Norge som studerer sentrale norske samfunnsspørsmål på norsk.

Satt på spissen risikerer vi at det om få år ikke finnes toppforskere i Norge som studerer sentrale norske samfunnsspørsmål på norsk.

Det vil igjen kunne bety at de norske fagtidsskriftene, som faktisk leses ganske bredt i dag, forsvinner. I verste fall vil norsk kunne dø ut som et aktivt fagspråk for samfunnsvitenskapene. Og hva skjer med den norske offentlige sfæren og den politiske debatten hvis det ikke finnes lett tilgjengelig forskning på norsk om pappapermisjon, oljefondet, NAV, fredsmegling, næringsutvikling, innvandring, lokaldemokrati eller premissene for norsk utenrikspolitikk?

Gitt at forskere er flinke til å tilpasse seg insentiver, mener vi den opplagte løsningen er å lage insentiver som også fremmer forskning på norsk om norske forhold. Ikke istedenfor, men i tillegg til internasjonale kanaler. Det bør også være fullt mulig å sikre god fagfellevurdering av denne forskningen – gode støtteordninger til de skandinaviskspråklige tidsskriftene er et konkret tiltak. Spørsmålet er om det finnes forskningspolitisk vilje, og om denne viljen kan mobiliseres fort nok. Snart kan det nemlig være for sent å snu. So long, and thanks for all the data!

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook OG @NRKYtring på Twitter

(For ordens skyld, vi publiserer selv på både norsk og engelsk, og NUPI er et av mestpubliserende samfunnsvitenskapelige forskningsinstituttene i Norge. Vårt anliggende her er ikke egne karrierer eller eget institutt, men derimot norsk som fagspråk og forskningen på det samfunnet vi er del av).