NRK Meny
Kronikk

Norsk samepolitikk under lupen

Når en FN-rapport kritiserer Norge for behandlingen av urfolk, er det all grunn til å ta det alvorlig.

Victoria Tauli-Corpuz

FNs spesialrapportør Victoria Tauli-Corpuz retter kritikk mot Norges behandling av samene.

Foto: Dan Robert Larsen / NRK

FNs spesialrapportør for urfolksrettigheter Victoria Tauli-Corpuz har nylig publisert en rapport om menneskerettighetssituasjonen for samene i Norge, Sverige og Finland. I denne rapporten blir Norge utsatt for til dels sterk kritikk, noe som bør vekke oppmerksomhet i et land som vanligvis holder menneskerettsfanen høyt.

Kritiserer Finnmarkskommisjonen og FeFo

Man kan i særdeleshet merke seg kritikken som rettes mot institusjoner som blant annet er opprettet for å ivareta Norges forpliktelser til å sikre samenes rettigheter til land, vann og naturressurser. Navnlig gjelder dette Finnmarkskommisjonen og Finnmarkseiendommen (FeFo), som begge er etablert i medhold av Finnmarksloven, som igjen er et resultat av at Norge ratifiserte ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater som første land i verden i 1990.

Når det gjelder Finnmarkskommisjonen, viser spesialrapportøren til at i feltene som er utredet fram til dags dato; fem i tallet, har ikke Kommisjonen funnet grunnlag for å anerkjenne individuelle eller kollektive eiendoms- eller bruksrettigheter for samene noe sted – utover det som allerede er tilkjent alle innbyggere i Finnmark. Hun anfører videre at dette synes å være motivert ut fra en vektlegging av statens tidligere disposisjoner over land og naturressurser i feltene.

FØLG DEBATTEN: Facebook og Twitter

Spesialrapportøren peker her på at statens tidligere disposisjoner som påstått eier av grunnen i Finnmark, ikke kan skape et rettsgrunnlag til støtte for en videreføring av et forlenget eierskap til land og vann i fylket. Det er lett å være enig i spesialrappor­tørens kritikk her; særlig sett i forhold til at kommisjonens rettsanvendelse i praksis legitimerer det gamle «kolonibaserte» eierskapet finnmarksloven er ment å avvikle.

Spesialrapportøren påpeker helt riktig at mange samiske samfunns tilsynelatende svekkede situasjon når det gjelder tilknytning til land og vann, i mange tilfeller er et resultat av tidligere tiders assimileringspolitikk overfor samene. Dermed er det også lett å være enig med henne i at utgangspunktet for identifisering og anerkjennelse av urfolks landrettigheter må være deres egen sedvanerettslige bruk, oppfatninger og besittelse – og ikke statens tidligere disposisjoner.

Kommisjonens rettsanvendelse legitimerer i praksis det gamle «kolonibaserte» eierskapet finnmarksloven er ment å avvikle.

Dobbeltroller

FeFos dobbeltrolle som både ressursforvalter og kommersiell aktør er også adressat for spesialrapportørens bekymring. Om kritikken i seg selv ikke gir samme grunn til uro som den som rettes mot kommisjonen, gjør imidlertid FeFos egen reaksjon det. I en e-post til NRK Sápmi, etter at FeFo er blitt konfrontert med bekymringen, uttaler FeFos kommunikasjonssjef nokså oppsiktsvekkende at FeFo ikke er kjent med spesialrapportørens rapport, at FeFo forholder seg til Finnmarksloven slik den er vedtatt i Stortinget, og utover dette ikke har kommentarer.

Det er vel og bra at FeFo forholder seg til finnmarksloven – i den grad den gjør det. Men også andre lover er høyst relevante. Likeledes FNs organer – særlig de som skal ivareta urfolks rettigheter. Det blir nesten banalt å påpeke at FeFo – i likhet med andre rettsanvendelse – må forholde seg til Grunnloven, menneskeretts­loven og andre lover Stortinget måtte vedta, innbefattet internasjonale avtaler Norge har forpliktet seg til å følge. Blant disse er ILO konvensjon nr. 169 som Stortinget gjennom finnmarksloven § 3 har pålagt FeFo å forholde seg til – endatil med forrang framfor Finnmarksloven. Den slår blant annet fast at urfolks rettigheter til eierskap og besittelse av de landområder der de tradisjonelt lever, skal anerkjennes.

Så langt har vi ikke sett noe tegn til at FeFo tar dette innover seg. I Stjernøya-saken, som nettopp var oppe i Høyesterett, prosederte FeFo – stikk i strid med finnmarksloven – på at ILO 169 ikke har forrang fremfor finnmarksloven.

Kommersielle interesser

Betydningen av ILO-konvensjonen blir særlig relevant når FeFo ikke bare bestrider dens forrang, men også den samiske lokalbefolkningens rettigheter til eierskap og forvaltning. Spesialrapportørens bekymring får i denne sammenheng spesiell relevans da det ikke kan utelukkes at FeFo bestrider disse rettighetene nettopp for å sikre egne kommersielle interesser; f.eks. til å selge jakt- og fiskekort, bygge vindmølleparker og ellers sikre seg avkastningen fra lokalbefolkningens utmark.

Det kan ikke utelukkes at FeFo bestrider disse rettighetene nettopp for å sikre egne kommersielle interesser.

Norge har også forpliktet seg etter FNs erklæring om urfolksrettigheter, en erklæring som FNs spesialrapportør Victoria Tauli-Corpuz har et spesielt ansvar for å påse at blir overholdt. Artikkel 26 (2) slår fast at: «Urfolk har rett til å eie, bruke, utvikle og ha kontroll med landområder, territorier og ressurser de besitter som følge av tradisjonelt eierskap eller annen tradisjonell besittelse eller bruk, og også landområder, territorier og ressurser de har ervervet på annen måte».

Så langt har vi heller ikke sett noe initiativ fra FeFo til å forholde seg til denne bestemmelsen. Sett i dette lys er det ikke uventet at FNs spesialrapportør er bekymret for måten FeFo håndterer sin rolle overfor den samiske urbefolkningen i Norge.