Få interesserer seg vanligvis for norsk rettspsykiatri. Justisdepartementet er den overordnede instans som har behov for sakkyndigerklæringer, men departementet har ikke villet prioritere arbeidet med å utvikle fagområdet. Justisdepartementet har likevel forventet å kunne kjøpe utredninger fra et oppegående fagmiljø.
Helsedepartementet har foreløpig ikke sett det som sin oppgave å utvikle rettspsykiatrien som fag, departementet prioriterer naturlig nok utredning og behandling av psykiatriske pasienter, ikke utredninger for rettsapparatet. Undervisningsdepartementet har etablert institutt for rettsmedisin ved universitetene, i Oslo nå inkorporert i Folkehelseinstituttet, men så å si ikke investert i akademisk rettspsykiatri.
Rettspsykiatri har vært selvstendig privatpraksis for en del psykiatere og noen psykologer, uten noe samlende fagmiljø bak. Den eneste instans som har hatt noen overordnet ansvar for rettspsykiatri er Den rettsmedisinske kommisjon som har hatt som oppgave å kvalitetssikre alle avgitte rettspsykiatriske erklæringer. Men Justisdepartementet har vært lite villig til å legge inn midler til fagutvikling i kommisjonens regi.
Nedsatt arbeidsgruppe
Etter Breivik-saken blir dette kanskje annerledes. Justisdepartementet har nedsatt en arbeidsgruppe som blant annet skal utrede rettspsykiatriens rolle i straffesaker og utrede utilregnelighetsregelen. Helsedepartementet har hatt en intern utreding om hvordan man kan organisere rettspsykiatriske tjenester innenfor spesialisthelsetjenesten. Ulike psykiatriske professorer har gått ut og sagt at man må styrke rettspsykiatriens akademiske standard.
Dette er vel og bra og klart nødvendig, men jeg mener at dette er tiltak som ville hatt liten betydning for Breivik-saken. Problemet i Breivik-saken var at det var uenighet i den klinisk psykiatriske diagnostikk. Det var nok av klinikere som kastet seg utpå med mer eller mindre godt begrunnede forslag til diagnoser på grunnlag av pressedekningen. Flere som har deltatt i debattene har ikke kunnet rettspsykiatrisk teori.
Konspirasjonsteorier og sykelighet
Konspirasjonsteorier kan være ledd i en schizofren sinnslidelse, men fremkommer vel så ofte hos «friske» personer. De som mener at tvillingtårnene egentlig ble bombet av jødene, er neppe utilregnelige. Diktatorer som ser en fiende bak hver busk kan jo ha god grunn til det, men forestillingene kan nok bli svært omfattende og ikke i tråd med virkeligheten. Det er også dessverre nokså vanlig å tillegge «de andre» skumle hensikter og manglende moral.
Når går dette over i sykelighet? Dette er et klinisk psykiatrisk spørsmål. Det er min påstand at psykiatrien har lite teori om når ekstreme politiske eller religiøse forestillinger kan oppfattes sinnssykelige vrangforestillinger. Jeg tror at vi har vært redde for å komme i samme situasjon som i Sovjet hvor man tvangsinnla politiske dissidenter. Norge har også vært et homogent land hvor det har vært relativt greit å avgjøre når utsagn går over alle støvleskaft. Men med en mer heterogen befolkning med ulike forutsetninger, blir det vanskeligere å vurdere hva som er sykt og hva som er innenfor det normale i en subkultur.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Tilregnelig med vrangforestillinger
Selv om man har kliniske vrangforestillinger, kan man være strafferettslig tilregnelige. Det neste spørsmålet blir derfor: Når er sykeligheten så omfattende at den også tilsi utilregnelighet slik norsk lov definere dette? Dette er et rettspsykiatrisk, juridisk spørsmål. Justisdepartementets utvalg vil måtte utrede dette. Utvalget vil kunne utdype gjeldene rett og eventuelt foreslå lovendringer. Jeg er opptatt av at dersom man anbefaler lovendringer, så må dette primært være relevant for de over 350 rettspsykiatriske observasjoner som foregår hver år. Vi må ikke få en utilregnelighetsregel som muligens ville ha passet bedre for tilfellet Breivik, men som ikke virker dekkende for de vanlige tilfellene.
En ting er sikkert: den norske utilregnelighetsregelen bestemmes av Stortinget og er ikke automatisk koblet til et internasjonalt psykiatrisk diagnosesystem. Det er også en myte at diagnosen schizofreni fritar for straff. De sakkyndige, og ikke minst retten, må vurdere om sykdommen var symptomgivende nok på et gitt tidspunkt til å medføre straffrihet.
Det synes altså som om departementene nå har tatt tak i forhold som noen av oss har mast om i flere tiår. Men erfaring tilsier at selv om departementene tar tak, kan det gå mange år før noe endres. Har da rettspsykiatrien endret seg etter Breivik-saken?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Løsningsorientert ikke latterliggjørende
Den massive oppmerksomheten som de rettspsykiatriske sakkyndige ble utsatt for, har medført at spesialister i psykiatri og psykologi nå har uttalt at de ikke lenger ønsker å arbeide som sakkyndige. En ting er at man kan være uenig i en klinisk diagnostikk eller uenig i en rettspsykiatrisk konklusjon. Når dette blir presentert som et bevis på at rettspsykiatri er et fag kun er basert på synsing og at rettspsykiatriske sakkyndige kan mistenkeliggjøres, er det ikke lenger faglig utfordrende, men belastende å være sakkyndig. Rettspsykiatriske erklæringer er også blitt ekstremt lange. De sakkyndige er så redde for å overse noe at en mengde informasjon irrelevant for den rettspsykiatriske diagnostikk dokumenteres. Dette er uheldig.
Jeg påstår ikke at alt har vært bra med norsk rettspsykiatri. Kvaliteten har vært varierende. Men når Gjenopptakelseskommisjonen har tatt opp igjen slike saker, har det stort sett vært fordi det ikke har utført en observasjon, ikke fordi sakkyndige ikke har foretatt en korrekt utredning.
Man har i snart 70 år kritisert rettspsykiaterne i Hamsun-saken. Jeg antar at man de neste 70 årene vil diskutere Breivik-saken. Jeg håper at den videre faglige og offentlige debatt, kan være saklig og løsningsorientert, ikke destruktiv og latterliggjørende.
