Denne kronikken er et svar til Trygve Slagsvold Vedums kronikk «Ulven er hverken norsk eller truet»
Den 6. mars har lederen i Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, en kronikk på NRK Ytring med tittel «Ulven er verken norsk eller truet».
Det er ingen uenighet om at opprinnelsen til dagens skandinaviske ulvebestand er ulv som kommer fra Finland-Russland. Historikken og slektstreet til ulvebestanden er svært godt kartlagt helt tilbake til det første ulveparet som etablerte seg og fikk valper på 1980-tallet.
Når Trygve Slagsvold Vedum på den bakgrunn konkluderer med at vi ikke skal bevare ulv i Norge, mener jeg han hopper bukk over flere viktige faktorer.
Ulven hører hjemme i Norge
For det første er det viktig å huske på at ulv er en naturlig hjemmehørende art i norsk natur. Årsaken til den tidligere utryddelsen en periode på 1900-tallet var skuddpremie på ulv. Skuddpremie på ulv ble avskaffet i 1970, og ulven ble fredet i 1971.
For det andre er Norge gjennom både norsk lovverk og internasjonale avtaler forpliktet til å bevare ulv i norsk natur. Et viktig poeng med internasjonale avtaler, som i dette tilfellet er Bernkonvensjonen, er å sikre at alle nasjoner bidrar til at vi i fellesskap bevarer våre felles naturverdier.
Trygve Slagsvold Vedum har selv, på vegne av Senterpartiet, vært med å utforme Stortingets rovviltforlik. Der heter det at «Norge har etter Bern-konvensjonen en forpliktelse til å sikre overlevelsen til alle de store rovviltartene i norsk natur.» Han har altså selv vedtatt dagens politikk som innebærer at vi skal ha ulv i Norge.
Deler bestander med naboland
For det tredje er det ikke et paradoks, slik Trygve Slagsvold Vedum fremstiller det, at man finner genetiske sammenhenger i viltbestander som lever på tvers av landegrenser. Vandring av ulv, og utveksling av individer mellom Skandinavia og Finland/Russland, har også vært tilfelle historisk.
Det kan derfor ikke argumenteres for at tidligere tiders ulvebestand, til forskjell fra dagens bestand, var spesifikt norsk. Like lite kan det argumenteres for at vi har en genetisk særnorsk elgbestand, bjørnebestand, rådyrbestand eller andre viltbestander som deles med naboland.
Jeg har stor forståelse for at man kan oppleve det skremmende å ha ulv i sitt nærområde. Det er viktig at situasjoner hvor rovdyr oppleves nærgående, blir fulgt opp og tatt på alvor.
Det er samtidig slik at ulv er svært tilpasningsdyktig. Vi vet at den kan bruke samme områder som mennesker uten at det er stor grunn til å frykte angrep på mennesker.
Bygg på kunnskap
Jeg mener det i slike situasjoner er helt nødvendig med en faglig vurdering av situasjonen på det aktuelle stedet. Det innebærer også at vi skal ta den frykten mange har for ulv, på alvor. Uansett om det er reelt grunnlag for frykten eller ikke, er det ingen tvil om at frykt fører til redusert livskvalitet. Dette må være en del av utformingen av rovdyrpolitikken.
Regjeringen jobber nå med en sak om nytt bestandsmål for ulv og ulvesonen. Denne skal legges fram for Stortinget i 2015.
Jeg vil oppfordre til at alle som deltar i debatt om rovvilt og annen naturmangfold om å bygge på best tilgjengelig kunnskap. Bare på den måten kan vi få til konstruktive og omforente løsninger til beste for rovdyr og beitedyr i Norge.