NRK Meny
Kronikk

Norsk frispråklighet sjokkerer Sverige

Det er en sympatisk begrunnelse for hvorfor svenske medier så sjelden nevner etnisitet og gruppetilhørighet i krimsaker. Men det vitner om usikkerhet, og kostnaden kan være medienes troverdighet.

Valdresekspressen der tre personer ble drept

Dekningen av bussdrap-saken i Årdal for to uker siden viste tydelig forskjellene mellom norske og svenske mediers praksis rundt rapportering av etnisitet, opprinnelse og gruppetilhørighet.

Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

Som svenske stusser man ofte kraftig over rapporteringen av kriminelle handlinger i Norge. Norske medier er forbløffende raske med å angi forbryternes opprinnelse og etnisitet.

I Sverige er det annerledes. Etnisitet nevnes sjelden, og grunnen er at de presseetiske vedtektene stadfester at dette ikke skal oppgis «om det saknar betydelse i sammanhanget». Det er en klok distinksjon.

Relevant

Da Norge for to uker siden ble rammet av et trippeldrap på en buss i Årdal, med en svenske blant ofrene, skrev norske medier raskt hvilket land gjerningsmannen kom fra. At svenske medier unnlot å nevne etnisiteten var en riktig nyhetsvurdering – for mannens kultur og hjemland var neppe relevant for handlingen. Det tilførte økt presisjon, men det gjorde ikke forbrytelsen mer begripelig.

Det voldsomme presset det innebærer for en flyktning har åpenbart stor relevans for å forstå mulige årsaker til udåden.

Paul Frigyes, svensk journalist

Derimot var det høyst relevant å få vite at mannen var asylsøker. Det fikk norske lesere raskt vite, sammen med opplysningen om at mannens asylsøknad nettopp hadde blitt avslått. Det voldsomme presset det innebærer for en flyktning har åpenbart stor relevans for å forstå mulige årsaker til udåden. Likevel valgte mange svenske medier ikke å nevne dette.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Sympatisk

Det er lett å sympatisere med den svenske uviljen mot å henge ut hele grupper for forbrytelser begått av enkeltindivider. Men å unnlate å nevne etnisitet, flyktningstatus eller kollektiv tilhørighet når det er viktig for å forstå forbrytelsens karakter og sammenheng er uheldig – og får uønskede virkninger, i strid med medienes velmente hensikter. For resultatet blir at tradisjonelle medier overgir stadig mer informasjonsformidling til fremmedfiendtlige nettsteder, der relevante opplysninger ofte blandes med desinformasjon.

Resultatet blir at tradisjonelle medier overgir stadig mer informasjonsformidling til fremmedfiendtlig nettsteder, der relevante opplysninger ofte blandes godt med desinformasjon.

Paul Frigyes, svensk journalist

Disse nettstedene etablerer en slags martyrstatus og blir markedsføringskanal for fremmedfiendtlige partier, spesielt Sverigedemokraterna (SD), som i dag er Sveriges tredje største parti. Slik burde det ikke være.

Sverigedemokraterna er ikke et allmennpopulistisk parti som Fremskrittspartiet i Norge, men har røtter i nazistiske bevegelser og fremmedfiendtlighet som drivkraft.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Sverige trenger større åpenhet

Dagspressen hadde gjennom hele 1900-tallet en privilegert rolle. Med fremveksten av sosiale medier har svekket institusjonen og svenske medier håndterer den nye mediesituasjonen påfallende klønete.

Svenske medier nøyer seg altfor ofte med oppdragende oppramsinger, utydelige virkelighetsbilder og prinsipielle fordømmelser.

Paul Frigyes, svensk journalist

Sverige trenger større åpenhet om bakgrunnen for kriminalitet, komplettert med forklaringer på den situasjon som måtte drive desperate og utsatte mennesker til å begå alvorlige forbrytelser.

Slike forbrytelser blir også begripelige om de beskrives åpent, detaljrikt og saklig. I stedet nøyer svenske medier seg altfor ofte med oppdragende oppramsinger, utydelige virkelighetsbilder og prinsipielle fordømmelser.

LES OGSÅ: Norges omdømme i fritt fall

Uheldig polarisering

Sverige er i dag – slik jeg også opplever Norge – et befriende flerkulturelt land. Det finnes også solid vitenskapelig støtte for at toleransen overfor folk fra ulike kulturer aldri har vært større. Dessverre har diskusjonen i den svenske offentligheten gått i retning stadig større polarisering med en klandrende medial offentlighet som i seg selv avler islamofobi og fremmedfiendtlighet.

I en stadig mer globalisert verden, med et voksende behov for arbeidsinnvandring, er dette dypt uheldig.

Sterk konsensuskultur

Det offisielle Sverige har en sterk konsensuskultur og et snevert rom for hvilke meninger som er akseptert. At man slås av hvor provinsielle og engstelige svenske medier er – når man leser tyske, britiske og spanske medier – er ikke så rart. Det handler tross alt om langt større land, med rikere pressetradisjoner. Men at svenske medier fremstår som engstelige og provinsielle også sammenlignet med mindre land som Danmark og Norge er vanskeligere å fordøye.

Det offisielle Sverige har en sterk konsensuskultur og et snevert rom for hvilke meninger som er akseptert.

Paul Frigyes, svensk journalist

I Sverige henfaller vi også gjerne til stereotype og bekvemmelige beskrivelser av våre naboland. Danmark har i en årrekke – med en viss rett – blitt fremstilt som et land der fremmedfiendtlighet og islamofobi har fått lov til å dominere politikken. Etter Utøya-massakren ble Norge fremstilt som det gode kontraeksempelet – der humanister sto forent mot en høyreekstrem terrorhandling.

Men det siste året har pendelen svingt. Nå fremstilles Norge i stadig grovere ordelag som et rike av sneversynthet og høyreekstremisme, og nettopp de norske medienes frispråklighet omkring etnisitet anvendes som bevis.

Det står om troverdigheten!

Hvorfor er svenske medier så engstelige? Kanskje ligger forklaringen i tabuemnenes karakter. Disse tabuene dreier seg oftest om forhold der vår oppfatning har endret seg radikalt de siste 50 årene: synet på kvinners rolle i samfunnet, på innvandrere og etnisitet, på homoseksualitet og seksuelle relasjoner og på normalitet.

En slags gjenværende usikkerhet har ført til at alle opplysninger som minner om de gamle holdningene må besverges og entydig fordømmes i offentligheten.

Paul Frigyes, svensk journalist

Måten vi forholder oss til disse spørsmålene har endret seg betydelig, med god grunn. Men en slags gjenværende usikkerhet har ført til at alle opplysninger som minner om de gamle holdningene – l´ancien regime – må besverges og entydig fordømmes i offentligheten. Kanskje kan Sveriges unike fremsynte modernisme, usentimentale endringsvilje og rastløse historieløshet forklare denne fordrivingsprosessen.

Men om mediene skal beholde sin troverdighet og sentrale rolle i den demokratiske samtalen, er åpenhet også om ømtålige temaer nødvendig. Norge har sannsynligvis kommet lengre enn Sverige i å oppnå en moden tilnærming, hvor man rett ut kan beskrive et samfunn der mange kulturer møtes, blandes – og dessverre iblant også kolliderer.