Mitt råd om at Fremskrittspartiet bør ta en diskusjon om ideologi har truffet en nerve. Ikke kun innad, men også i andre deler av det politisk engasjerte Norge.
Jeg respekterer selvsagt at andre har et annet syn, og jeg har ikke behov for å benytte mediene til personangrep.
Mitt innspill var kun ment å stimulere til diskusjon i forkant av arbeidet med nytt partiprogram i Frp. For at min invitasjon til debatt ikke blir hengende i luften, ønsker jeg derfor å komme med noen oppklarende presiseringer.
Å tenke høyt
I mediene tolkes enhver uautoriserte selvstendige tanke som opprørsk. Utforming av partipolitikk skal tydeligvis forbli en kollektivistisk øvelse utviklet bak lukkede dører. Høyttenkning er brudd på denne linjen.
Vel, jeg ønsker å bryte dette mønsteret. Ikke for å angripe eller beskylde noen, men for å presentere ideer jeg tror vil være klokt for Frp å forfølge de kommende årene.
Det grunnleggende spørsmålet er selvsagt hvorvidt ideologier står seg like godt uavhengig av samfunnsutviklingen.
Ikke at man skal snu kappen etter vinden, men om hvorvidt alle vedtatte ideologisk baserte politiske ambisjoner er tilpasset den politiske hverdagen.
Sikret liberalt gjennomslag
Frp har fått gjennomslag for liberalismen i det norske samfunnet.
Da jeg meldte meg inn i Fremskrittspartiets Ungdom i 1981, var liberalismen avgjørende viktig for samfunnsutviklingen.
Den gangen sto Frp på barrikadene mot en stor regulerende stat, mot urimelig høye skatter, for mer åpenhet, markedskonkurranse, fjerning av monopoler og ønske om modernisering av samfunnet.
Frp kjempet og fikk gjennomslag for fjerning av kringkastingsmonopolet, konkurranseutsetting av Televerket og partiet presset igjennom liberalisering av åpningstider i offentlige institusjoner og det private næringsliv.
«Folkeaksjonen for melk og brød» som ble lansert på 80-tallet er en klassiker. Aksjonen krevde at man skulle få anledning til å handle dagligvarer etter klokken 17 på hverdager og i helgene.
I dag er dette en selvfølge. Frp er en suksesshistorie. Partiet tenkte alternativt og satte dagsorden.
Dagens samfunnsutfordringer er mer sammensatt. Globaliseringen på alle plan har skapt en skepsis til fortsatt raske og store endringer.
Overnasjonale institusjoners økte innflytelse og demokratiske underskudd, folkeforflytninger.
Det pågår en demonisering av mennesker med et alternativt syn på påstanden om jordens snarlige klimatiske undergang.
Frp er i dag litt på leting etter sin rolle i norsk politikk. Det er færre standpunkter som kan tas på ideologisk refleks. Det setter nye krav til oss som politikere.
Dra i nødbremsen
Slik jeg oppfatter FrPs grunnfjell og potensielle nye velgere, ønsker disse at partiet i utgangspunktet skal ha et nasjonalt fokus.
Jeg baserer min analyse på de nasjonale og internasjonale politiske strømningene. Jeg merker protestene og fortvilelsen mange føler over de svært store og raske samfunnsstrukturelle og demografiske endringene.
Mange føler de blir påtvunget løsninger de ikke har bedt om. De vil at noen drar i nødbremsen.
Trendene i Europa viser at partier med et større nasjonalt fokus og som er noe mindre mottakelige for store og raske endringer, vokser.
Dette er en «nisje» i det politiske markedet som jeg tror samsvarer med hvordan mange av våre velgere tenker.
Det er for øvrig ingen motsetning i en slik observasjon og det å kjempe mot urimelige offentlige skatter og avgifter, ei heller å etablere et infrastrukturfond for å bygge landet.
Jeg frykter at dersom Frp ikke evner å ta denne trenden innover seg, vil det åpne et politisk tomrom som en ny politisk konkurrent vil kunne fylle.
Landet vårt er viktigst
Jeg tør påstå at de fleste av våre velgere anser nasjonalstaten som det mest naturlige fellesskapet etter familien.
Nasjonalstaten er basert på historie, tradisjoner og den sikrer et kulturelt samhold. Den binder folk sammen på tvers av alder, dialekter, geografi, økonomi og politiske sympatier.
Politikk forankret i en sterk og suveren nasjonalstat gir trygghet. En solid nasjonalstat truer ingen, den er ikke rettet mot andre og den hoverer ikke.
Den er snarere en oppmuntring og stimulans til andre nasjoner om å bygge nasjonale fellesskap.
Sterke nasjonalstater betyr ikke bygging av murer og de har selvsagt felles interesser for samarbeid og handel med hverandre.
Sterke nasjonalstater er med andre ord ikke et nullsumspill.
En politikk basert på nasjonalt fellesskap betyr at man holder fast ved egen identitet, at endringer skjer langsomt og at endringene skjer på nasjonalstatens premisser.
Det betyr eksempelvis at mennesker fra andre land som enten frivillig har valgt å flytte til Norge eller har fått opphold her, over tid forventes å bli en del av den norske fellesidentiteten.
Offentlige tiltak som legger til rette for eller premierer opprettholdelse av kulturer man flyttet fra, bør derfor unngås.
Videre skal verken overnasjonale institusjoner som EU eller FN kunne bestemme hvordan norsk politikk skal innrettes eller utformes. Internasjonale konvensjoner skal heller ikke kunne overprøve nasjonale vedtak.
For Norges del vil en slik politikk sikre et felles verdigrunnlag basert på ytringsfrihet, likestilling, likeverd, toleranse og sekulære rettsregler.
Dette er verdier som er beskyttet i nasjonalt lovverk og som Norge har til felles med de fleste land i Europa.
Vårt nasjonale verdifellesskap sikres og garanteres blant annet gjennom vårt medlemskap i forsvarsalliansen Nato.
En politikk basert på nasjonal identitet og et nasjonalt kulturelt fellesskap styrker samholdet og det er verken bakstreversk eller gammelmodig.
Snarere tvert om.
