Attacs nye rapport, «På den andre siden av finanskrisen – Norge som kreditor», viser at Norge har et stort ansvar for gjeldskrisen i europeiske land. I den hjemlige debatten har dette perspektivet til nå vært fraværende.
Så langt har kriseløsningene i EU vært laget på kreditorenes premisser. Få vet kanskje at Norge er en av disse. Det viktigste har vært å skåne tap hos utlånerne, ansvarlig långivning har kommet i andre rekke.
En av mytene om eurokrisen er at de søreuropeiske landene i mange år har hatt for store velferdsstater og «levd over evne». De som virkelig har levd over evne, er bankene. Da disse til slutt måtte reddes fra kollaps, ble spekulantenes tap omgjort til statsgjeld. Denne gjelda er det nå vanlige folk i Europa som må betale.
Norges rolle
Norges del i gjeldskrisen er det først og fremst oljefondet som står for. Før krisens utbrudd i 2007, eide oljefondet til sammen 78.174 millioner kroner i statsgjeld i de mest kriserammede landene: Portugal, Irland, Italia, Hellas og Spania. Oljefondet var også blant mindretallet av kreditorene som stemte mot å slette deler av Hellas’ gjeld i 2011.
Under finanskrakket i 2008 valgte den rød-grønne regjeringen å motvirke de negative konsekvensene av finanskrisen i Norge gjennom økte offentlige investeringer. Midlene gikk blant annet til opprustning av samferdselssektoren og til økt vedlikehold i kommunene. Dette er det motsatte av det vi nå indirekte, via våre utlån, bestemmer at våre europeiske naboer skal gjøre for å håndtere krisen.
LES:
Innstramming også hjemme?
Vår rolle som kreditor former vårt syn på kriseløsningene. I 2008 så det ut til at regjeringen trodde på motsyklisk politikk som virkemiddel mot økonomiske kriser, men nå støtter de innstrammingspolitikken i Europa. Er dette fordi regjeringen grunnleggende har endret sin forståelse av hvordan en økonomi virker?
Kan vi da anta at innstrammingspolitikk blir det som anbefales ved neste krisehåndtering her hjemme? Eller støttes innstramming i Europa fordi regjeringen er klar over at en slik politikk er best for Norge som kreditor, selv om det aldri vil hjelpe økonomiene i Sør-Europa?
LES:
Udemokratiske kriselån
Norge har økt sine utlån til IMF de siste årene, med det i tankene at pengene skal bidra til å løse eurokrisen. Pengefondet har et langt rulleblad, og insisterer fortsatt på at kriser best løses ved å sørge for at banker og finansinstitusjoner får tilbake sine fordringer. Også selv om det betyr at man må kutte i velferd og lønninger og dermed redusere kjøpekraften og skape sosiale kriser. Pengene til IMF får Norge igjen med renter.
LES:
Delvis statseide DNB har også tjent godt på kriselån utstedt av den europeiske sentralbanken. Disse lånene var ment til bruk i kriserammede land i eurosonen, og ikke til solide norske banker. DNB kan nå se fram til inntjening i milliardklassen på lånene de neste årene.
Dobbeltmoral
Kriselånene fra EUs krisefond, hvor også oljefondet er med, blir gitt til de gjeldstyngede landene med strenge betingelser. I tillegg til krav om beinharde nedskjæringer i offentlige budsjetter, privatisering, skatteøkninger og økt moms, inneholder pakkene krav om å avgi suverenitet over budsjettavgjørelser. Slik fratas befolkningen og de demokratiske forsamlingene i mottakslandene demokratisk styring med det viktigste styringsinstrumentet i landet.
Den rødgrønne regjeringen har vist en skremmende politisk og økonomisk dobbeltmoral i en tid hvor Europa gjennomgår en dyp økonomisk krise, som har fått alvorlige sosiale konsekvenser for millioner av mennesker. Fra regjeringshold er det uttalt at vi har ikke noe ansvar for krisen, vi skal ikke bidra, og det anses ikke som problematisk at vi tjener penger på krisen.
Veier ut
Befolkningene i de mest kriserammede landene – Hellas, Spania, Portugal, Irland og Italia – bærer nå en gjeldsbyrde det ikke er mulig å betale tilbake. Massiv gjeldsslette må til for at disse landene skal komme seg ut av krisen. Kreditorer, inkludert Norge, må ta sin del av tapene. Norske myndigheter har slettet gjeld til utviklingsland for å kunne bidra til å bygge opp økonomier. Denne politikken må videreføres til også å gjelde ikke-bærekraftig «i-landsgjeld».
Det må også politiske endringer til for å unngå nye kriser. En fungerende og progressiv skattepolitikk må på plass. Dette må inkludere en aktiv politikk mot skatteparadis.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Det nyliberale svaret på krisen, kutt i offentlige budsjetter, rammer først og fremst vanlige folks tilgang til et felles velferdssystem, det bidrar ikke til økonomisk vekst. Norge har ført en motkonjunkturpolitikk med stor suksess, det samme må andre land i Europa få mulighet til. Det vil nok føre til kortsiktige tap for oljefondet og norske banker.
Solidarisk krisepolitikk
Norge må drastisk endre sin utlåns- og investeringspolitikk, og vise seg som en solidarisk nabo. Dagens utlånspolitikk undergraver både velferdsstaten og økonomien hos våre handelspartnere. En mer solidarisk politikk overfor Europa, Norges viktigste eksportmarked, vil også være i vår egeninteresse. Det vil i tillegg være vanskelig, om ikke umulig, å opprettholde vår velferdsstat mens velferdsordninger rives ned rundt oss. Oljefondet bør stille krav ved utlån, men det må være krav som gagner landenes innbyggere og viser vei ut av krisen.
Eurokrisen vil ha konsekvenser også for framtidlige generasjoner. Derfor må Norge ha en aktiv krisepolitikk, der vi tar ansvar, bidrar og slutter å tjene penger på andres ulykke. Vi er både en del av problemet, og vi kan være en del av løsninga. Om vi endrer kurs.
