Norge har fått et internasjonalt renommé som fredsbygger, en rolle muliggjort av blant annet Nobels fredspris og det faktum at Norge er et lite land i utkanten av Europa uten stormaktsinteresser.
Oljerikdommen har gjort det mulig for Norge å spille en mer aktiv internasjonal rolle, men vår rikdom kan true vårt internasjonale renommé dersom det sprer seg en oppfatning om at vi blander roller. Fallhøyden er stor.
Tydelig rollefordeling
Myanmar (Burma) er et land hvor Norge må trå varsomt for å balansere næringsinteresser mot rollen vi spiller i støtte til fredsbygging. Rollefordelingen må være tydelig nok til å oppfattes av andre.
Norge ble i 2012 anmodet av President U Thein Sein om å engasjere seg i fredsprosessen i Myanmar. Myanmar Peace Support Initiative (MPSI) ble til – et initiativ som skulle understøtte de våpenhvileavtalene sentrale styresmakter og hæren inngikk med ulike etniske geriljagrupper.
Initiativet skulle også bidra til at en hardt prøvet befolkning i etniske konfliktområder opplever konkrete, positive effekter av avtalene. Det har vært særlig viktig å forbedre de internt fordrevnes levekår. Mange av dem har aldri opplevd fred. Det har vært borgerkrig i deler av Myanmar helt siden 1947.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook.
Økt levestandard
Norsk Folkehjelp har vært involvert i flere av MPSI-prosjektene, og PRIO har fulgt fredsprosessen gjennom flere forskningsprosjekter. Hovedkonklusjonen i en uavhengig evaluering av MPSI er at våpenhvileavtalene har gitt befolkningen i konfliktområdene en økt følelse av sikkerhet. De kan nå endelig reise uten nevneverdige hindringer. Dette har ført til større avlinger, økt levestandard og bedre tilgang til helsetjenester.
I møter med internt fordrevne landsbybeboere har vi sett en økt tro på fredsprosessen i våpenhvileområdene. Men fortsatt mangler det effektive våpenhvileavtaler i flere av Myanmars stater.
Fare for tilbakeslag
Myanmar kan se tilbake på 50 år med militærdiktatur og befinner seg i dag i en tidlig overgangsfase fra diktatur til demokrati. Da landet åpnet seg for resten av verden i 2012, ble tusenvis av politiske fanger frigitt, og President U Thein Sein lovet reformer, fred og utvikling. Ikke bare skulle Myanmar bli et konstitusjonelt demokrati, man skulle også få slutt på krigføringen mellom hæren og 17 bevæpnede geriljagrupper.
Det jobbes nå på spreng for å få på plass en samlet, nasjonal våpenhvileavtale og en politisk dialog om landets fremtid mellom sentrale styresmakter, hæren, etniske geriljagrupper, politiske partier og representanter for det sivile samfunn.
Situasjonen er svært kompleks, og fredsprosessen i Myanmar vil åpenbart ta mange år. Vi må også regne med mulige tilbakeslag. Landet regnes som et av verdens mest korrupte. Hæren står ikke under sivil kontroll, oppnevner en firedel av alle representantene i ellers folkevalgte forsamlinger og vil kunne gripe makten på ny.
Norske aktører
Telenor fikk i 2013 tildelt lisens som mobiloperatør i Myanmar, og i år har Statoil fått konsesjon for å utvinne olje i Andamanhavet. Statkraft er i dialog med myndighetene om investeringer i vannkraftsektoren. Andre norske bedrifter ser også på muligheter i landet. Myanmar trenger investeringer, særlig fra selskaper med nulltoleranse for korrupsjon. Men er det en selvfølge at befolkningen i Myanmar og internasjonale aktører ser et skille mellom Norges rolle i fredsarbeidet og norske aktørers næringsinteresser?
Det vi i Norge kanskje oppfatter som uproblematisk, kan fort bli problematisk lokalt, der fredsprosessen krever en høy grad av tillit. Vi har måttet forsikre våre kontakter om at Norges støtte til fredsprosessen ikke var noen inngangsbillett for lukrative investeringsavtaler.
Nytt initiativ
Evner Norge å balansere mellom fredsbygging og næringsinteresser? Dette er problemstillinger politisk ledelse i UD bør være opptatt av. MPSI vil fases ut innen utgangen av 2014, i tråd med idéen om at dette skulle være et tidsbegrenset initiativ. Nå er det fare for at utfasingen vil styrke mistanken om at Norges fredsinnsats var et middel til å vinne innpass kommersielt.
En historisk, nasjonal våpenhvileavtale vil forhåpentligvis komme på plass i løpet av 2014. Den kan lett bli skjør, ikke minst i den borgerkrigsherjede Kachin-staten. Her vil det være behov for samme type støtte som Norge har bidratt med i andre konfliktområder.
Vi vil anbefale at en utfasing av MPSI blir fulgt opp gjennom en opptrapping av støtten til de områdene hvor behovet nå er størst, gjerne gjennom et nytt initiativ. Og støtten til de internt fordrevne i de områdene som har mottatt støtte siden 2012, må ikke fases ut for tidlig.
Skjør fred
Statssekretær i UD, Morten Høglund, besøkte nylig Myanmar. Stortingets utenrikskomité har også vært der. Dette er positivt og vitner om fortsatt fokus på Myanmar. La oss håpe på økt forståelse for hvor skjør freden er i dette landet, der prosessen frem mot valget på ny nasjonalforsamling neste år lett kan føre til mer etnisk og religiøs vold.
Norges to roller som støttespiller for fredsbygging og næringsutvikler må kombineres med en klar og transparent ansvarsfordeling. Samtidig er det klart at investorer og fredsbyggere har mye å lære av hverandre. Kunnskap om landets konflikthåndtering er en forutsetning for at investeringer kan være konfliktsensitive og bidra til bærekraftig utvikling.
Utenriksdepartementet sier næringslivsinteresser skal flagges høyere i norsk utenrikspolitikk. Det er bra, men det må ikke gå på bekostning av Norges innsats for fred.
