Debatt om kornlager og norsk kornforsyning og egenproduksjon går som en råd tråd gjennom norsk historie, og igjen er debatten aktualisert. For det første fordi norsk kornproduksjon faller og dagens regjering ønsker å fremme utvikling av større enheter i melkeproduksjonen, blant annet ved å bruke det som i dag er kornjord. For det andre har Felleskjøpet Agris kjøp av Nord-Europas største kornlager, Stavanger havnesilo, satt spørsmålet om norsk kornlager på spissen: Skal vi rive vår anlegg eller gjenetablere norsk kornlagring?
Det er viktig å ta med seg Norges historiske erfaringer i diskusjonen, og ta inn over seg de store uforutsette endringer vi har sett i global forsyning og politisk utvikling de siste årene.
I Dagens Næringsliv 8. mai får vi nok et eksempel på denne debatten. Der tar professor Ole Gjølberg til orde for at Norge ikke trenger beredskapslager av korn. At Norge skulle stå uten matkorn er «svært usannsynlig» ifølge Gjølberg.
Gjølberg hevder «at det er vanskelig å se for seg en slik situasjon, (der) Norge kan stå der med sine oljepenger uten å få kjøpt sitt daglige brød».
Etterspørselen stiger
Gjølberg begrunner dette slik:
- Kornpriser går opp og ned og de er «vesentlig lavere enn hva den var i 2012 og vinteren 2008.
- « … å spekulere i langsiktig realprisvekst er risikabelt, dyrt og sannsynligvis bortkastet».
- andre varer er langt viktigere å lagre enn mat « … medisiner, elektroniske komponenter, metaller og reservedeler». Norsk landbruk vil stoppe uten reservedeler.
- Et godt forhold til Danmark og EU løser vårt vesle importbehov.
Det er selvsagt helt rett at priser, også på korn, har gått opp og ned etter andre verdenskrig og normalt sett har prisutslagene vært relativt små begrensende prisspenn, med korte perioder der prisen har vært høye, som 1973–74 og 2008. Men etterspørselen etter korn stiger globalt, samtidig som økende produksjonskostnader, stigende knapphet på vann, og klimaendringer har gjort det vanskeligere å møte det økte behovet.
Konsekvensen er at de siste årene har korn blitt dyrere til tross for økende kornproduksjon, og mindre lagre globalt. Verden har et økende misforhold mellom produksjon og etterspørsel og dermed en stadig mindre buffer mellom dårlige avlinger og knapphet på korn. Været fra år til år er nå bestemmende for prisnivået, særlig av hvete.
Evnen til å forutsi
Argumentet om at vi ikke trenger lager fordi det ikke har vært nødvendig de siste tiår, blir som å si at det ikke blir noen finanskrise fordi det ikke har vært noen større finanskrise siden 1929. Finanskrisa kom likevel i 2008.
Like liten evne har verden hatt til å forutsi alt fra murens fall og Jugoslavias oppløsning, til klimaendringer og nå krisen i Ukraina. Kriser kommer per definisjon uforvarende på samfunnet og det er ikke blitt færre av dem de siste årene. Snarere tvert om.
Å hevde at vi ikke trenger lager fordi vi ikke har hatt bruk for det til nå blir lett som å se seg i bakspeilet når man skal kjøre framover. Verden har de siste årene sett nok av feilvurderinger av situasjonen.
Blokade og krig
Historisk sett er Norge vært et land med stor risiko for knapphet i kornforsyningen. I perioden 1735–1788 led Norge under dansk handelsmonopol på korn. Riktig ille ble det da danske-kongen allierte seg med Napoleon mot engelskmennene og Norge ble blokkert i 1807–14.
Senere skulle matsituasjonen bli svært vanskelig under første verdenskrigs blokade og ubåtkrig. I den politiske kampen etter første verdenskrig ble Statens kornforretning opprettet i 1928 med monopol på kornomsetning i Norge.
Kornforretningens lageroppbygging og økningen i nasjonal kornproduksjon gjorde Norge bedre stilt for en blokade da andre verdenskrig brøt ut, enn vi hadde vært på flere hundre år. Likevel importerte Norge aldri mindre enn 140.000 tonn korn hvert år under krigen, til tross for at krigskostholdet maksimerte bruken av fisk, melk, poteter og grønnsaker. Lagrene ga imidlertid landet tid til å tilpasse seg nytt kosthold og okkupasjonen.
Men på slutten av 1990-tallet ble så den nasjonale produksjonen vurdert som tilstrekkelig og verdensmarkedet som en sikker leverandør og norsk matkornlager avviklet. To tiår etter disse avgjørelsene ser vi at den nasjonale kornproduksjonen og den internasjonale forsyningssikkerheten er fallende. Korrigert for fôrimport, er norsk selvforsyning nede i 35 % av matvareforbruket. Det er på nivå med industrilandene som har lavest selvforsyning i verden, Japan og Sør-Korea. Og vår selvforsyning synker.
Ta forholdsregler
Forsyningskrisen 2008 viste hvordan ris forsvant fra det frie verdensmarkedet og ble omsatt gjennom stat til stat-avtaler bl.a. mellom Thailand og Filipinene. Betalingsevne var langt fra eneste kriterium da markedet hardnet til. Få land er så utsatt som Norge for manglende forsyning, enten det gjelder fysisk blokade, eller mer sannsynlig: manglende leveringsevne i markedet. Landene vi konkurrerer med ved en krise er andre oljeland i Midtøsten og Kina som allerede i dag er verdens største importører av hhv. hvete og soya og de landene mangler neppe midler.
Av mange argumenter mot kornlagre, er ideen om at andre varer er viktigere enn mat det mest kuriøse. Lite annet virker om matforsyningen svikter, og at mangel på reservedeler i jordbruket bl.a. skal stoppe produksjonen i Norge er å sterkt undervurdere en av verdens mest avanserte industrier: norsk offshore. Er det noe krig og krise viser, er det at omstillingsevnen i industrien er stor, mens mat er mer krevende å erstatte.
Forsyningssituasjonen framover er svært usikker, og med små globale lagre spilles det nå værlotto med matsikkerheten. Norsk historie har gang på gang vist at det å stole på Danmark har gitt nød i landet, og ved krise er det primært innenlandsk produksjon og eget lager som teller. Kampen om volumene internasjonalt kan bli hard, og vårt årlige totalbehov på 2,5 mill tonn korn og kraftfôr er intet lite volum, heller ikke globalt. De siste 25 årene har vært preget av store uventede hendelser fra murens fall, til 11. september og nå Ukrainas deling. Det er uklokt ikke å ta sine forholdsregler.
Chr. A Smedshaug er også forfatter av boken «Kan jordbruket fø verden?» (Universitetsforlaget 2012).
