Norge trenger akuttmedisin

Norge har ikke akuttmedisin.

Dette enkle utsagnet overrasker de fleste nordmennene, som tar for gitt at behandlingen de får i det norske helsevesenet holder høy kvalitet. Men den antakelsen stemmer dessverre ikke. I motsetning til andre fagområder innen medisin – som for eksempel kirurgi, kardiologi eller pediatri – har Norge ingen spesialisering for de legene som gir akuttmedisinsk behandling.

Faktisk innebærer den norske modellen at pasienter i akutte situasjoner rutinemessig overlates til de minst erfarne legene, ofte med svært lite utdannelse utover medisinstudiet.

Selv på Norges største sykehus har uerfarne leger kun støtte fra overleger som går hjem om natten, og er tilgjengelig på telefon. Pasienter kommer med ambulanse og helikopter med alvorlige sykdommer og traumer, og må vente i timevis ved sykehuset før de får behandling av uerfarne leger. Hvordan kan dette være situasjonen i et moderne, vestlig land med et godt helsevesen og nesten ubegrenset med penger til rådighet?

LES OGSÅ: Svar fra Ahus

Motstand mot forandring

Våren 2013 begynte Norges første eksperiment innen akuttmedisin på landets største sykehus, AHUS. Under ledelse av en anestesilege med erfaring innen internasjonal akuttmedisin begynte et legeteam med mangfoldig erfaring – med blant annet tre amerikanske akuttmedisinere på laget – arbeidet med å forbedre akuttmedisinen. Målet var å etablere et opplæringsprogram for akuttmedisin.

For første gang ble akutte pasienter undersøkt av en overlege, mottok raskere vurderinger og livreddende behandling. Medisinske komplikasjoner og antall uventete dødsfall falt betraktelig.

Tross suksessen blir programmet nedlagt denne måneden. Årsakene har dessverre lite å gjøre med medisinske vurderinger. I stedet handler det om endringer i ledelsen, politiske maktkamper og tautrekking mellom forskjellige medisinske spesialiseringer. Mest av alt bunner nedleggelsen i dyp motstand mot kulturelle og strukturelle forandringer.

Akuttmedisinsk utdannelse redder liv

Akuttmedisin som en egen medisinsk spesialisering er en forholdsvis ny idé. Gjennom hele fagets historie har de fleste fremskrittene innen akuttmedisin kommet fra krig. Under den franske revolusjonen var det Napoleon Bonapartes tropper som først begynte å bruke hestevogner, såkalte ambulance volantes, «flygende vogner», til raskt å transportere sårede mens slagene fortsatt pågikk.

At akuttmedisinske tilfeller skulle behandles av spesialiserte leger med egen opplæring var en ide som dukket opp på 70-tallet i USA. Erfaringene med å behandle krigsskader under Korea- og Vietnamkrigene skapte det moderne traumesystemet.

Overveldende mengder forskning hopet seg opp. Den viste at pasientene opplevde radikalt bedre resultater når de ble behandlet av leger med mer akuttmedisinsk utdannelse, ved de sykehusene som hadde mest ressurser og mest erfaring med akutt sykdom og traumatiske skader. Innen traumefeltet alene gikk dødeligheten ned med så mye som 25 prosent.

I årene som fulgte utviklet USA det mest avanserte akuttmedisinske behandlingsopplegget i verden. De siste 40 årene har de fleste industrinasjonene, om ikke annet, påbegynt prosessen med akuttmedisinsk spesialisering.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Hyppige og lange forsinkelser

Men hvis Norge ikke har akuttmedisin, hva skjer når en pasient kommer til en akuttpost?

Som i de fleste landene uten spesialisering blir pasienter som ankommer sykehuset hastegradsvurdert i den prosessen som kalles «triage» (ordet er fransk og betyr «sortering»). Sorteringen gjøres ut fra hva slags symptomer pasienten opplever når de ankommer. Så «smerter i brystet» går til indremedisinsk. «Magesmerter» går til kirurgisk, og så videre. Triage utføres ofte av ambulansepersonale med minimal opplæring, turnusleger eller fastleger – ofte glimrende leger, men med lite formell opplæring i akuttmedisin.

Dette fører til at alvorlige eller livstruende problemer ikke oppdages tidlig nok. Ofte viser «brystsmertene» en indremedisiner behandler seg å være en kirurgikrevende nødssituasjon, mens «magesmertene» en kirurg ser på viser seg å være et hjerteinfarkt. Slike feilvurderinger, kalt «mistriage», fører til hyppige og lange forsinkelser i å nå fram med riktig behandling. Den fører til betraktelige økninger i sykelighet og dødelighet for pasientene.

Den gylne timen

Det norske systemet får til slutt pasienten fram til den riktige spesialisten ekspertise til å gi rett diagnose. Likevel så har de siste 50 årenes erfaring vist at det er mye bedre at pasienten fra begynnelsen håndteres av en akuttmedisiner. En «altmuligmann» som har som sin eneste oppgave å mestre diagnose og behandling i den første, livsnødvendige fasen i alle akutte sykdommer og traumer.

Faktisk har mange av de største fremskrittene innen medisinsk og kirurgisk behandling de siste 50 årene handlet om å innse at det finnes en «gyllen time» under den tidligste fasen i frambruddet av sykdom. I dette korte tidsrommet har viktige behandlinger aller størst effekt. Disse framskrittene gjelder for eksempel innen umiddelbar behandling av hjerteinfarkt, hjerneslag og sepsis (alvorlig infeksjon) – verdens tre ledende dødsårsaker. Bare innen behandling av hjerteinfarkt kan optimal behandling i de første timene senke dødeligheten med 50 prosent. Det er i denne gylne timen akuttmedisineren jobber.

I takt med tiden

De fleste U-landene har ikke ressursene til å utvikle akuttmedisinsk kompetanse. De må fokusere på forebyggende folkehelsearbeid og katastrofehjelp. Norge, som en nasjon som setter sin stolthet i å ta vare på hver eneste av sine borgere, har ressursene og kompetansen til å begynne å gi moderne akuttmedisinsk behandling som er i takt med tiden.

Jeg vil faktisk gå så langt som å si at mens pasienter på de beste sykehusene i Norge hver eneste dag opplever forsinkete og unøyaktige diagnoser, dårlige utfall og til og med dødsfall som kunne vært forhindret, så hadde det vært inhumant å gjøre noe annet. Jeg håper at dem som har politisk makt til å forandre ting er kloke nok til å se at tiden er kommet. Dette er Norges gylne time.