Mange norske idrettsutøvere og ledere refererer seg ofte til underholdningsbransjen. De driver sin idrett for å underholde sier de selv, og de lever av å være attraktive både for sponsorer, media og et publikum som betaler for varene. Det er derfra lønna kommer.
Er leveransen for dårlig, så sier kundene ifra. Holder ikke varene den kvalitet som forventes, så går forbrukerne et annet sted eller uteblir fra arenaen eller ser ikke på TV-overføringene. Trives du ikke med det, velg et annet yrke. Så tøft er det i underholdningsbransjen. En bransje som ikke ville ha akseptert et tilskuerantall på 8 500 i en arena der det er plass til 27000.
Fotball er underholdning
Noen av oss som gjennom mange år har jobbet med artister og produsert konserter og underholdningsprogrammer, undrer oss over debatten om norsk fotball. For fotballutøvere vil også gjerne tilhøre øverste nivå, både i Norge og ikke minst internasjonalt. De vil også tilhøre norsk stjerneidrett. Problemet er at de som organiserer sporten og mange av de mest ivrige tilhengerne, ja til og med noen sportskommentatorer, ikke tåler stjerner.
Det er laget som teller, hevder de. Du skal spille for laget og ikke for deg selv. Har du ikke rett holdning til laget, bør du holde deg utenfor. Selvsagt er en bra stemning i laget viktig. Like selvsagt er det at holdninger er en kvalitet som teller, men når det fremstilles som om laget er viktigere enn stjernene, så snakker vi ikke lenger underholdning eller muligheter til å nå et bredt publikum.
Ingen kommer for å se på gode holdninger eller et lag som trives godt, hvis de ikke skårer mål og vinner kamper. Mange ledere i norsk idrett framstår som totalt uegnet til å takle kombinasjonen en god lagmoral med riktige holdninger, og samtidig ha stjerner på laget.
Stjerner er gull
I underholdningsbransjen, ja i all kulturvirksomhet er dette en selvfølge. Noen spiller i orkestret og enkelte spesielt begavede står foran og er solister. Noen av dem har spesielle behov, og opptrer ikke alltid etter boka. Da er det opp til oss som produsenter å takle stjernene, slik at de yter sitt beste for publikum. Uten at de andre medvirkende eller produksjonsteamet blir sure. Tvert imot. Stjernenes suksess blir også lagets suksess.
Vi hører ikke mye om holdningsproblemer i Real Madrid, eller at Ronaldo ikke lenger vil spille på det portugisiske landslaget. Lars Lagerbäck fikk superstjernen Zlatan tilbake i løpet av perioden han var trener for Sverige, men han er altså svensk. Trolig er norske idrettslederes manglende evne til å takle stjerner relatert til en grunnleggende holdning hos oss nordmenn.
Vi skal alle være så fordømt like. Det gjelder ikke bare for landslaget, men for hele nasjonen. Ingen skal stikke seg ut, ingen skal ha det bedre enn naboen. «Du må’kke komme her og komme her», synger underholdningsstjernen Øystein Sunde.« Alle skal med» er Arbeiderpartiets slagord i valgkampen. Sjarmerende holdninger, men det er lite tilpasset stjerneidretten. Der er det bare plass til de beste, og det er dem vi betaler for å se.
Vanskelige folk er best
Ingen i publikum eller seeree foran skjermen synes det er stas å bare oppleve god lagmoral, for så å bære over med tapte kamper. Ingen er interessert i hvem som har rett i debatter om stjernene, og det er patetisk å lese om trenere som mener at de har gjort alt riktig, når konflikt med spillere oppstår.
Ingen har helt rett, men når stjernene velger vekk landslaget så har åpenbart ledelsen tatt feil. I næringslivet er det god latin å se nøye på de såkalte vanskelige medarbeiderne. Ofte er det nettopp disse som har størst kjærlighet til jobben sin, men de er utålmodige og er unorske i væremåten og de sier ofte tydelig ifra. Gode ledere greier å styre disse og kanalisere all kraft i rett retning.
Det er mye god fagkunnskap hos toppene av norsk fotball, men gode ledere er de åpenbart ikke.
Følg debatten også på: og
