Norske næringslivsledere og politikere må på treningsleir for å lære å tenke stort, unne hverandre suksess og takle smerte.
De største pengene, de beste ideene og de flinkeste folkene vil i stadig større omfang strømme til de selskapene og de geografiene som er best på innovasjon. Ledere som forstår hvor viktig innovasjon er og hvordan innovasjonsarbeidet bør synliggjøres gjennom aktiv posisjonering, vil vinne i kampen for økonomisk vekst.
Det samme gjelder land. Norge deltar, som alle land, i stadig større grad i et verdensmesterskap i innovasjon. Og vi vinner ikke. Tross våre oljemilliarder og høyt utdannede befolkning er vi ikke engang i Europatoppen. Vi blir slått av blant andre våre nordiske naboer, England og Nederland, ifølge siste utgave av EUs årlige innovasjonsoversikt. Disse landene er klassifisert som innovasjonsledere.
Norge er i selskap med såkalte «sterke innovatører», som i praksis betyr at vi spiller i innovatørenes andredivisjon. Nest best er i denne sammenheng dessverre ikke bra nok fordi fornyelse og nyskapning er selve nøkkelen til verdiskapning og helt avgjørende for velferdsstatens overlevelse. Oljen har vært med på å finansiere velferden som har gjort Norge til verdens beste land å leve i. Innovasjon er nødvendig for å kunne holde posisjonen.
Alt er ikke svart. Norge har klatret på innovasjonsrangeringen siden 2010. Vi har ifølge innovasjonsoversikten «attraktive forskningssystemer, et innovasjonsvennlig miljø og en kompetansetung befolkning». Forbedringspotensialet er imidlertid stort. Innovasjonstempoet må opp og gjennomføringskraften må forbedres dersom regjeringen skal nå målet om at Norge skal spille i Europas elitedivisjon.
Og det bør vi.
Fra saftblander til kaptein
Norge er Europas «saftblander». Vi pumper opp olje og gass, hugger ned trær, produserer laks og fisker torsk. Når elitelaget trenger fem minutter til hvile, løper vi ut på banen og tilbyr energipåfyll. En nødvendig og helt avgjørende rolle på alle lag. Faktisk så viktig at vi har bygd en hel velferdsstat på den strategien. Saftblandere lever imidlertid utrygge liv. De kan byttes ut (les: Kina og laks), prisene på saft er ustabile (les: olje) og spillernes smak og behov kan endre seg raskt (les: papirindustrien).
Hvor mye bedre hadde det ikke vært å være europalagets spiss eller kaptein. Innovatøren som setter retning eller eksekutøren som scorer målene. Norge har ressurser til å få det til, men det er ikke mulig å kjøpe seg til innovasjonssuksess. Penger er viktig, men det er ikke alt.
Vi må trene. Dere i akademia, dere i politikken og oss i næringslivet. Ofte, mye og lenge. Og stadig oftere må vi øve sammen og da må vi ta med oss prinsippene i Go’fot-teorien til den legendariske Rosenborg-treneren Nils Arne Eggen. Vi må bli gode ved å spille hverandre gode. Skal det fungere må vi skape trygghet i laget. Vi må unne hverandre suksess for å få suksess.
Innovasjon handler nettopp derfor mer om kultur enn penger og teknologisk utvikling. Solide budsjetter og ny teknologi er selvfølgelig viktig, men skaper ikke i seg selv et miljø for innovasjon.
Smerte må påregnes
Alt i 2010 spurte vi i IBM 1 500 konsernsjefer og administrerende direktører i 60 land fra 33 ulike bransjer om å identifisere hvilken egenskap som er viktigst for fremtidig suksess. Svar: I en stadig mer kompleks verden, er kreativitet viktigst av alt. Svaret overrasker kanskje ikke mange, men skal Norge bli et konkurransedyktig samfunn i en verden med eksponentiell utvikling på stadig flere økonomisk viktige områder, må vi gjøre mer enn det. Vi må få omsatt kreativitet i innovasjon. Det er en krevende øvelse som undervurderes av mange ledere innen politikk, akademia og næringsliv.
Ledere må i mye større grad involvere seg i innovasjonsarbeid og innovasjonsstrategier. Samtidig som vi involvere oss mer må vi våge å miste oversikt. Makt og innflytelse må skyves nedover i organisasjonene. Mange ledere skaper et trangt rom for kreativitet og blir ofte selv lite annet enn en propp i et utviklingsløp. Det handler om å gi slipp for å få kontroll.
Som ledere må vi heller aldri glemme at innovasjon betyr endring – ofte radikal sådan. Endring av strukturer og prosesser, og av mennesker. Det er alltid utfordrende, krever både guiding og disiplin og gjør ofte litt vondt. Innovasjonsprosesser krever derfor god internkommunikasjon for å sikre felles virkelighetsforståelse. Sammen må vi lære å takle litt smerte.
Globalt er EU i ferd med å ta igjen Canada, Japan og USA på innovasjonsrankingen. Kina ligger fortsatt etter, men er i flytsonen og har tre ganger så rask innovasjonsvekst som EU. Det er dermed bare et spørsmål om tid før Europa blir taklet av den asiatiske kraftspissen.
«Saftblanderen» Norge har fått en litt treg start, men vi kan fortsatt sikre oss en fast plass på elitelagets førsteellever med en godt utført innovasjonsplan. Vi må rett og slett trene på å bygge innovasjonskulturer som tenker stort, er villige til å starte smått og evner å skalere raskt. Litt vondt vil det gjøre, men det vil være vondere å la være.
