Norge prøvde å gå mot strømmen

Hva har Vatikanet, Norge og et knippe småstater med spesielle bånd til Taiwan til felles? Isfront med Kina.

Kina

Da Nobelkomiteen (her ved Thorbjørn Jagland) ga Nobels fredspris til Liu Xiaobo i 2010 ble det bråk.

Foto: Heiko Junge / Ap
Hans Jørgen Gåsemyr
Stipendiat og Kina-forsker ved Universitetet i Bergen
Kronikkvignett Ytring

I oktober er det 60 år siden Norge etablerte formelle forbindelser til Folkerepublikken Kina. Per i dag har vi ingen felles planer om å markere det. Vi kan ikke feire et forhold der den andre parten ikke vil.

Etter tildelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo i 2010 står vi politisk i stampe. Med unntak av Vatikanet og et knippe småstater med spesielle bånd til Taiwan, er Norge i en ganske så unik situasjon. Vi kjøper og selger varer, vi sender kunstnere og studenter på utveksling. Men vi samarbeider ikke politisk om bilaterale saker eller internasjonale spørsmål som utvikling, helse og miljø.

Hvorfor så sinte?

Mange har forsøkt å forklare hvorfor Kinas ledere ble så sinte. Jeg tror vi kan merke oss et par, tre viktige faktorer. For det første var reaksjonen varslet. Kinesiske myndigheter ønsker kontroll på hjemmebane, og internasjonale priser til sterke regimekritikere blir sett på som innblanding og skadelig for det prioriterte arbeidet med å bevare ro og orden.

Med unntak av Vatikanet og et knippe småstater med spesielle bånd til Taiwan, er Norge i en ganske så unik situasjon.

Hans Jørgen Gåsemyr, stipendiat og Kina-forsker

Det har norske politikere fått høre gjennom flere tiår, ikke minst etter at Dalai Lama fikk Fredsprisen i 1989. For det andre kommer vi ikke utenom, uansett hvor mye vi prøver, at Fredsprisen er så til de grader snøret opp i det politiske Norge. I kraft av Nobelkomiteens medlemmer og Stortingets utnevnelser, regjeringens gratulasjoner og Kongens mottakelser, blir de nasjonale og politiske bindingene så tette at vi bør forstå at de som vil protestere, også gjør det med politiske grep.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Tap av ansikt

For det tredje gjør kinesiske ledere i dag mer krav på internasjonal respekt og anerkjennelse. Kinas steile holdning har utspring helt til topps i stats- og partiapparatet. Xi Jinping var visepresident og del av den innerste kretsen i Kommunistpartiet da prisen ble gitt i 2010. Han var trolig selv involvert i diskusjoner rundt hvordan det skulle reageres.

Siden er Xi blitt president og partisjef og har i enda større grad enn sine forgjengere signalisert styrke og tydelighet i internasjonale spørsmål. Å la det politiske Norge slippe unna med vage kronikker og diplomatisk høflighet ville brutt med et mønster. Det er mer vi som har prøvd å gå mot strømmen enn det er Kina som har gjort oss til hakkekylling i denne situasjonen. Kina vinner fram med flere prioriterte enkeltinteresser i andre land.

Det er mer vi som har prøvd å gå mot strømmen, enn det er Kina som har gjort oss til hakkekylling i denne situasjonen.

Hans Jørgen Gåsemyr, stipendiat og Kina-forsker

Fremmer sine interesser

Kina er langt fra en supermakt, men i mange økonomiske og politiske saker er landet en stormakt. At statsledere i stadig flere land blant annet avstår fra å møte Dalai Lama er et uttrykk for nettopp det. Danmark opplevde sin Kina-floke i forbindelse med et slikt møte i 2009, og etter at Kina stanset store deler av det politiske og økonomiske samarbeidet, tok danske myndigheter kontroversielle grep for å komme stormakten i møte. Storbritannia gikk på en liknende smell i 2012.

LES OGSÅ: Kina stanser import av hel, norsk laks

Politikere i Tyskland, Frankrike, Australia, og selv supermektige USA, har gjort sine egne tilpasninger. Det er derfor forståelig at norske utenriksministre og garvede diplomater har sett lenger og dypere etter mulige løsninger, når måneder uten normal politisk kontakt ble til flere år.

Brannslukking

Norske myndigheter har underveis strukket seg, holdt ambassadøren i Beijing til sin post for å unngå forviklinger, ikke takket ja til, og siden takket nei til å møte Dalai Lama, og ellers lagt til rette for at handel og ikke-politiske forhold skal gå sin gang. Dette har vært avgjørende for at de negative effektene ikke er blitt større.

Politikere i Tyskland, Frankrike, Australia, og selv supermektige USA, har gjort sine egne tilpasninger.

Hans Jørgen Gåsemyr, stipendiat og Kina-forsker

Siden de formelle kanalene er islagt har mye av kontakten også foregått via uformelle eller såkalte bak-kanaler, som er en naturlig del av diplomatiet.

Det som har vært mer overraskende, er hvor mye informasjon som er kommet i form av pikante og gjentatte lekkasjer. Og hvor bakpå og lite forberedt ansvarlige politikere og stortingspresidenter har vært på å besvare de vanskelige spørsmålene som har meldt seg. Den sittende regjeringen gikk inn i en varslet storm i forbindelse med Dalai Lama-besøket i mai, og det vil komme liknende dilemmaer i forbindelse med et planlagt besøk til Trondheim neste vinter.

LES OGSÅ: NHO måtte avlyse Kina-arrangement

Fastlåst

Dagens Næringsliv mener å erfare at flere av våre spesielt betrodde politikere og tjenestemenn i fjor høst hadde forhandlet fram en skisse til en hemmelig avtale der Norge skulle gå langt for å imøtekomme kinesiske interesser. At kinesiske myndigheter stiller krav er naturlig og det er forventet at vi har noe å gi. At norske regjeringer setter foten ned til innrømmelser som går mye lenger enn noen tør flagge offentlig forblir forhåpentlig like naturlig.

Men jeg tror ikke vi kommer unna en mer åpen, og for mange smertefull, erkjennelse av at vi tilpasser oss noen kinesiske interesser eller krav. Trolig inngår det i Brendes «langvarige og komplekse prosess» fram mot en ønsket vårløsning. På veien dit vil det sikkert smelle flere kinaputter.