Kronikk

Norge på sidelinja

Mens EU jobber iherdig for å hindre en eskalering av Iran, Russland og andre verdenskriser, lener Norge seg komfortabelt tilbake og nyter godene. Vår ansvarsfølelse er i ferd med å forsvinne.

Donald Trump, Erna Solberg

Det er ikke helt tilfeldig at de eneste nyhetsdeskene som finner positive utslag av USAs brudd med i Iran-avtalen, befinner seg i Norge og Israel, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Manuel Balce Ceneta / AP

Donald Trump satte verden i brann da han onsdag sa opp Iran-avtalen. For dem som lurte på hva dette ville bety for Norge, ga et Google-søk et klart svar: Norge ville tjene på avtalebruddet fordi oljeprisen ville gå opp.

I timene etter at Donald Trump gikk ut med sitt dramatiske budskap, forsøkte analytikere og forskere fra hele verden å tegne et bilde av hva som nå ville skje. Det var, for å si det forsiktig, langt mellom de gode nyhetene.

Israel var ganske alene om å hylle Trumps beslutning. Donald Trump og den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu har mye til felles, blant annet det at de begge er under heftig etterforskning korrupsjon.

EU slukker Norges branner

I EU og i Russland var det frykt som rådet. Det var frykt for atomkrig, for effekten av sanksjoner fra amerikansk side mot europeiske selskaper som levde opp til Iran-avtalen, og frykt for Natos evne til å stå sammen, som preget analysene.

Som nasjon blir vi stadig mer ensidig opptatt av våre egne fortrinn.

Men så var det altså likevel et slags lyspunkt, da i NRKs nyhetsdivisjon. De valgte å skrive om hvordan norske skattebetalere kunne tjene på en høyere oljepris som følge av at den iranske oljen stenges ute av verdensmarkedet. Og ganske riktig, allerede før Donald Trump hadde offentliggjort sin beslutning, steg prisen på olje over hele linja.

Selvfølgelig gjorde den det.

Jeg er ikke spesielt opptatt av en noe uheldig vinkling av en ellers grei analyse av situasjonen på NRKs nyhetsdesk, men jeg er dypt bekymret over Norges beskjedne rolle i det europeiske samarbeidet. For akkurat nå bærer europeiske politikere på et voldsomt ansvar for å slukke bålene, som den amerikanske presidenten kontinuerlig tenner.

Aktiv motarbeiding

Vi står ikke bare i utkanten av dette arbeidet. Vi motarbeider det langt inn i den norske regjeringen.

For et drøyt år siden gikk Norges finansminister, Siv Jensen, på talerstolen under et landsstyremøte i Fremskrittspartiet. Jensen snakket om EU, og hadde et tydelig budskap til sitt parti. I 1994 hadde hun stemt ja til EU. Men i dag ville jeg stemt nei, fortalte hun, og begrunnet sitt politiske skifte slik: Handels og fredsprosjektet har blitt til et byråkratiprosjekt.

Jeg er dypt bekymret over Norges beskjedne rolle i det europeiske samarbeidet.

Jo. EU er byråkratisk. Veldig byråkratisk. Kanskje til og med mer byråkratisk enn Norge.

Men EU er en helt avgjørende politisk aktør i det intense arbeidet som akkurat nå pågår, for å forsøke å rydde opp etter Donald Trumps siste, brutale avgjørelse. I forkant av Trumps kunngjøring nærmest valfartet europeiske statsledere til USA for å forhindre et avtalebrudd.

Dårlig lagspiller

I motsetning til Norge, som står utenfor EU, driver europeiske ledere i tillegg et intenst arbeid for å hindre en eskalering av konflikten med Russland.

Etter at Trump kom til makten, har de samme EU-lederne tatt tak i utfordringene som følger av et vaklende Nato. De erkjenner at Trumps sikkerhetspolitikk ikke lenger samsvarer med de andre Nato-landene, at Nato er dypt splittet, og at EU derfor har et selvstendig sikkerhetspolitisk ansvar.

Akkurat nå bærer europeiske politikere på et voldsomt ansvar for å slukke bålene.

Samtidig jobber EU intenst med å finne løsninger på en flyktningkrise som blir verre og verre for hver dag som går.

Det er dette arbeidet Norges finansminister kaller et byråkratiprosjekt. Det er dette vi som nasjon mobiliserer oss mot når knyttnevene løftes i været for å bekjempe EØS-avtalen, og andre globale avtaler.

Derfor er det ikke helt tilfeldig at de eneste nyhetsdeskene som finner positive utslag av USAs brudd med i Iran-avtalen, en avtale hvor USA bare er en av mange parter, befinner seg i Norge og Israel.

Som nasjon blir vi stadig mer ensidig opptatt av våre egne fortrinn. Vårt internasjonale ansvar pulveriseres.

I venneflokken blir de ofte venneløse de som bare høster og ikke sår.

På lang sikt hjelper det lite at Siv Jensens oljeinntekter øker, dersom resten av Europa taper kampen for fred og handel.

Følg NRK Debatt på Facebook