Kronikk

Norge og FN i en verden som rakner

FN er ikke rustet til å løse de problemene vi står overfor, og norsk FN-politikk er ikke fornuftig.

TOPSHOT-YEMEN-CONFLICT

Det er som om FN har blitt verdens største frivillige organisasjon, som gjør flotte ting for menneskeheten, men som mislykkes i å etablere og håndheve regler, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra Hodeida-provinsen i Jemen, der en av verdens verste humanitære katastrofer utspiller seg på fjerde året.

Foto: AHMAD AL-BASHA / AFP

Norge søker om medlemskap i FNs sikkerhetsråd, og er den sjette største totale bidragsyteren til FN. Når vi i dag markerer FN-dagen, er det på sin plass å rette søkelyset mot organisasjonen.

Det er en velkjent øvelse å si at «FN er i krise» ved å vise til et ineffektivt byråkrati, manglende koordinering, utdaterte løsninger og liten enighet mellom stater om hva man skal bruke FN til.

Dette er lettvint kritikk, fordi den overser hvordan FN – hele tiden altså i «krise» – har bidratt til å fremme menneskerettigheter, forhindre konflikter og bygge fred i en rekke land, ikke minst gjennom FNs fredsoperasjoner. Parisavtalen om klima og de ambisiøse Bærekraftsmålene som blant annet skal utrydde fattigdom og bekjempe ulikhet, er også forhandlet innenfor rammene av FN.

Reduserer usikkerhet

Den mest grunnleggende betydningen av FN og andre internasjonale organisasjoner er imidlertid at de fremmer en «regelbasert» internasjonal orden. Dette er da også den viktigste og mest konsistente begrunnelsen for at FN er så viktig i norsk utenrikspolitikk. Internasjonale regler reduserer usikkerhet om andre staters adferd og sikrer at reglene – og ikke maktforhold – bestemmer hva som er lov og hvem som har rett.

Det er lite å rope hurra for på FN dagen.

Uten Havrettskonvensjonen ville eksempelvis Norge ikke kunne gjøre krav på de omfattende ressursene som vi i dag har på både olje/gass og fisk. Denne «regulatoriske» rollen til FN er den viktigste for å sikre at norske interesser reduserer faren for konflikter mellom stater og forhindre at mektige land tar seg til rette.

Paradokset er at FN i dag ikke lykkes med å utvikle, reformere og håndheve regler. De områdene hvor FN har lyktes de siste årene er snarere basert på det motsatte, nemlig frivillig mobilisering rundt ambisiøse mål. Parisavtalen og Bærekraftsmålene er begge betydelige bidrag til å redde klimaet og utrydde fattigdom. Denne mobiliseringsstrategien har mange positive sider: den gjør det mulig å handle i fraværet av full enighet blant stater, det mobiliserer ressurser fra markedsaktører, og den inviterer til innovasjon i styringsmodeller.

Verdens største frivillige organisasjon

Problemet er at denne strategien ikke bidrar til å utvikle bindende regler. Det er som om FN har blitt verdens største frivillige organisasjon, som gjør flotte ting for menneskeheten, men som mislykkes i den viktigste jobben med å etablere og håndheve regler.

Ser vi på de langsiktige utfordringer som verden står overfor, er det først og fremst dette som trengs: Dette gjelder på handelspolitikken, hvor den pågående handelskrigen bremser vekst; på klimautslipp, som krever mer kraftfulle, regulatoriske tiltak skal vi tro siste rapport fra FNs klimapanel; på migrasjon, hvor fordeling av byrder og rettigheter må reforhandles; på skattlegging, hvor hullene i det internasjonale regelverket underminerer statens skatteinngang. Derfor er det lite å rope hurra for på FN-dagen.

Paradokset er at FN i dag ikke lykkes med å utvikle, reformere og håndheve regler.

Hva gjør så Norge for å fremme en regelbasert orden gjennom FN? Ser man på pengebruk, brukes nesten alle ressurser på det (frivillige) arbeidet som FN gjør på utvikling og på humanitær assistanse. Dette er viktig, men har lite eller ingenting å gjøre med utviklingen eller håndheving av en regelbasert orden, som fremsettes som selve grunnlaget for FN-politikken.

Det betyr ikke at midlene som brukes til å fremme Bærekraftsmålene og Parisavtalen ikke er vel anvendt. Men en slik politikk er basert på masse penger og liten strategisk tenkning om hvordan man kan skape nye regler. Dersom man ikke forsøker å endre FNs rolle slik at regelutvikling settes øverst på agendaen, vil store deler av FN ende opp som en hvilket som helst annen organisasjon – en frivillig organisasjon som Oxfam eller et konsulentselskap som KPMG – som på sitt vis bidrar frivillig til å nå noen overordnede mål.

Hva vil Norge i Sikkerhetsrådet?

Vil en plass i FNs sikkerhetsråd kunne brukes til å styrke FN som regulatorisk kraft? Så langt har vi fortsatt til gode å se en klar og overbevisende begrunnelse for hvorfor det er viktig at Norge er i Sikkerhetsrådet, hva man skal gjøre dersom man blir valgt, som om det er innlysende at Norge i Sikkerhetsrådet = en bedre verden. Og mens kampanjen for å bli valgt pågår frem til sommeren 2020, vil Norge sannsynligvis sitte stille i båten for å vinne flest mulige stemmer.

For Norges del bør man tenke nytt om hvordan vår kunnskap og våre ressurser kan brukes for å sette FN i stand til å utvikle og håndheve regler.

Vi har til gode å se en klar og overbevisende begrunnelse for hvorfor det er viktig at Norge er i Sikkerhetsrådet.

Tre hovedspor fremstår her som viktig. For det første å lære av de metodene som har vokst frem i skjæringspunktet mellom FN og private aktører i å utvikle nye standarder for å sikre grønne investeringer: Hvordan kan all denne innovasjonen overføres til utvikling av bindende regler mellom stater?

For det andre å koble penger til FNs utviklingshjelp til regulatoriske initiativ. For det tredje å trekke på norske erfaringer fra regelutvikling på det humanitærpolitiske feltet og utvikle nye strategier sammen med likesinnede land for å utvikle og foreslå nye regler på saksfelt som er viktig for å hindre at verden rakner enda mer.