NRK Meny
Kronikk

Norge i grått, hvitt og beige

Det norske huset har aldri sett mer trist og fargeløst ut. Har nordmennene glemt hvor de satte malingspannet?

Det norske huset

«Vi vokste opp i et land der fargen på hus vitnet om en triumf over naturens gang. Se deg rundt: Rødt, hvitt og oker! Grønne, gule og rosa hus!» skriver kulturkommentator i NRK Agnes Moxnes i denne kronikken. Her et fargerikt hus fra Henningsvær i Lofoten.

Foto: Simone Capretti (CC BY-NC-ND 2.0)

Hvem i all verden har bestemt at fargen på husene våre skal vitne om mild sorg?

At høyhus, villaer, industribygg, kulturhus, jernbanestasjoner, hotell og nye shoppingsentre skal bære farger som heter bly, lys granitt, riddergrå og steinull? Landet rundt. Over alt. I tettbygde strøk, i flatbygder og ut mot havet. Grått, hvitt og beige? Hvorfor?

Og hvorfor protesterer ingen? Vi som vokste opp i et land der fargen på hus vitnet om en triumf over naturens gang. Se deg rundt: Rødt, hvitt og oker! Grønne, gule og rosa hus! Eller mørk brune, med hvitt eller gjerne også friskt grønt, rødt eller gult rammeverk.

LES OGSÅ: Hele Norge males grått

Fargelagt bebyggelse som var og er som øyer i et grisgrendt land. Små og store hus i en del av verden der fargene forsvinner engang utpå høsten for ikke å vende tilbake igjen før vårsola blinker i bakkene. Og der står altså huset far bygget og har akslet seg gjennom en vinter med slapsete snø, grått striregn og ilter motvind.

Hør debatten om norske farger på Kulturnytt:

En fargeløs verden

Ja, jeg blir litt lyrisk akkurat nå. Jeg merker det. Men det er altså på vegne av fargene som ble borte.

Landet rundt. Over alt: grått, hvitt og beige? Hvorfor?

Agnes Moxnes, kulturkommentator i NRK

Og Norge er selvsagt ikke alene om å bli fargemessig nøytralisert. Vi er en del av en moderne verden, der forbilder skapes av internasjonalt kjente arkitekter som fyker land imellom og tegner omtrent de samme husene i Rio som i Riyadh. Dyktige folk, som med sin stjernestatus og sine kreative hjerner, skal sette en by eller et sted på kartet – via spektakulær arkitektur. Men pussig nok ikke med spektakulær fargebruk.

Derimot går det i stålgrått, glass og tåkehvit bekledning. Kanskje med et hint av blekt grønt, lin og sand. Det går i stilige former og oppfinnsomme fasonger.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Barcode Oslo

Den nye norske fargeløsheten: «Barcode»-rekken i Bjørvika, Oslo.

Foto: Flickr / Torbus (CC BY-ND 2.0)

Arkitektenes former uten farger

Så hvorfor har ikke arkitektene lært seg at farger gjør oss muntrere, det kvikker opp omgivelsene, det er rått stilig, vi trekkes mot fargene og vi trives med dem?
Kanskje kan man mistenke arkitektene for å velge bort alle disse fargene for at deres egne konstruksjoner skal komme best mulig til sin rett?

Nå er det så absolutt ikke noen nyhet at arkitekter, entreprenører og byplanleggere sverger til de lyse og nøytrale fargene. Det har de gjort i mange år. Dermed blir det dem som masseproduserer nøytrale bygningsartikler som kommer best ut når det gjelder leveringsdyktighet og prisanslag. For kjapt skal det gå, det skal koste minst mulig og det skal være praktisk så det holder.

Hvorfor har ikke arkitektene lært seg at farger gjør oss muntrere?

Agnes Moxnes, kulturkommentator i NRK

Men det er så rart at det ikke kommer en reaksjon. At ikke de beste av arkitektene og de mest kreative av byplanleggerne henter fram fargestiftene. For akkurat nå bygges det som besatt i de store byene i Norge.

Caminitos farger

En annen måte å gjøre det på: Bydelen Caminito i Buenos Aires, berømt for sine kraftige pastellfarger.

Foto: Murilo Cardoso (CC BY-NC-SA 2.0)

Grått, hvitt, grått, glass, bly, grått

Befolkningen øker. Bo-områder skyter i været. Shoppingsentre, kontorlokaler og kulturhus bygges. Milliarder brukes. Et helt nytt kulturkvartal i Bodø, Stormen kulturhus, åpner i høst: hvitt og glass. Nasjonalmuseet i Oslo: grå stein. Terrasse-leilighetene, rådhuset og biblioteket midt i Tromsø sentrum: grått og glass. Bjørvika i Oslo: grått, hvitt og bly. Osv. osv.

Alle steder blir mer og mer lik hverandre. Med andre ord: kjedelig, til det selvutslettende.

Agnes Moxnes, kulturkommentator i NRK

Alle steder blir mer og mer lik hverandre.

Med andre ord: kjedelig, til det selvutslettende.

Er det sånn vi vil ha det?

Du hænger lidt med ho'det, syn's du alt er gråt i gråt?
Jo, jeg kender jo turen, det' klart du ved det godt.
Men glem det et sekund, la det fordufte i det blå.
Grib din egen palet, for nu ska' vi lægge farverne på.


(fra «Vi maler byen rød», dansk MGP-låt fra 1989)