NRK Meny
Replikk

Norge for nordmenn- versjon 2.0

Debatten om innvandring og rasisme blir stadig hardere. Da er det viktig å huske alle de fargerike vennskapene.

Kindergarten teacher and children looking at globe in library

Vi kan ikke huske å ha blitt utsatt for rasisme. Det er også tilfellet for våre barn, som går på skoler og deltar i aktiviteter hvor det er en god blanding av barn med ulik bakgrunn. Nå er det på tide å fokusere på fellesskapet og samholdet, i stedet for konfliktene, mener kronikkforfatterne.

Foto: Monkey Business Images

Stadig leser og hører vi om folk som føler at Norge "oversvømmes" av folk med fremmed kultur. Så hører vi om de som blir utsatt for trusler, hets, hatytringer på grunn av deres kultur, etnisitet og religion. En skulle tro at Norge er i ferd med å gå under.

I kronikken til Laial Ayoub, « Norge for hvite nordmenn» leser vi om uheldige rasistiske opplevelser hun og hennes datter har hatt i møte med noen etniske nordmenn. Det er trist og beklagelig. Imidlertid mener vi at denne diskusjonen må balanseres, og det er her vi kommer inn i bildet.

Det er et svært polarisert ordskifte som pågår nå. Men i den tiden vi nå er inne i, trenger vi å dempe motsetninger heller enn å tilspisse dem. Derfor er det viktig at våre stemmer også blir hørt.

Vi er vokst opp på steder i Oslo der toleranse, samhold og respekt for hverandres ulikheter rådet og fortsatt rår. Vi kommer fra lokalsamfunn på Holmlia og Bogerud, der barn lekte og vokste opp sammen på tvers av ulike kulturer, etnisitet, språk og religion. Våre liv er beriket med vennskapsbånd fra denne barndommen.

I den tiden vi nå er inne i, trenger vi å dempe motsetninger.

Våre personlige erfaringer i møte med storsamfunnet er i det store og hele gode. Vårt inntrykk er også at majoriteten blant minoritetsbefolkningen deler dette synet. Vi har nære venner med både etnisk norsk bakgrunn og andre nasjonaliteter. Dette er fargerike vennskap, men likevel så fargeblinde.

Ikke møtt rasisme

Vi kan ikke huske å ha blitt utsatt for rasisme, og derfor kjenner vi oss ikke igjen i skildringer der noen opplever seg utstøtt og fremmedgjort i sitt eget land. Nå mener ikke vi at mobbing, hets, trusler med bakgrunn i kultur, religion og etnisitet ikke eksisterer, men vi har aldri opplevd det rettet mot oss.

Det gjelder også for våre barn. De har, heldigvis, aldri opplevd rasisme. De går på skoler og deltar i aktiviteter hvor det er en god blanding av barn med ulik bakgrunn. Dette er barn som leker sammen og har det godt sammen på tvers av deres ulikheter.

Vi kan ikke huske å ha blitt utsatt for rasisme, og derfor kjenner vi oss ikke igjen i skildringer der noen opplever seg utstøtt og fremmedgjort i sitt eget land.

Vi mener det er feil å generalisere ut fra de uheldige erfaringene folk har gjort i møte med et fåtall mennesker. Samtidig er det klart at en ikke skal underkjenne utfordringene som eksisterer i et flerkulturelt samfunn. Vi skal heller ikke være blinde for at vi framover kommer til å møte på utfordringer knyttet til kulturforskjeller. Disse må håndteres i fellesskap. La oss derfor ikke glemme det gode arbeidet og engasjementet som finnes der ute blant folk. For det gjør det!

Fokus på toleranse og åpenhet

Det finnes mange gode, positive, åpne, tolerante, inkluderende nordmenn (etniske nordmenn). Vi tør påstå at de er i flertall. Så la oss heller få det frem. La oss heller glede oss over de gode møtene og erfaringene vi gjør i møte med hverandre. Det være seg på arbeidsplassen, i butikken, i møte med barnehagepersonell og lærerne på skolen, gjennom kultur, idrettsaktiviteter, osv.

Vi har nære venner med både etnisk norsk bakgrunn og andre nasjonaliteter. Dette er fargerike vennskap, men likevel så fargeblinde.

Slik vi ikke vil at vi skal dømmes på grunn av handlingene og meningene til en mindre gruppe ekstreme muslimer, må vi unngå å stemple alle nordmenn eller landet som helhet som utrygt på grunn av enkelthendelser med rasistiske nordmenn.

Vi må fokusere på samhold og på det vi har felles. For alle har vi drømmer, følelser, ønsker og behov.

La oss bruke dem til å skape fellesskap, heller enn å gå i skyttergraven og si at man føler seg uønsket.