Kronikk

Nordmenns angst for å krenke

Nordmenn har meninger om mye, men skyr debatten om muslimsk æreskultur og kvinnesyn som pesten.

Fritt Ords honnør

Bevegelsen «De skamløse jentene» står i sterk kontrast til etniske nordmenns overbærende stillhet på dette temaet, skriver kronikkforfatteren. Avbildet er de tre skamløse jentene, Nancy Herz, Amina Bile og Sofia Srour da de mottok Fritt Ords Honnør.

Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Arnulf Øverland skrev i sin tid at vi skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. Disse ordene er innrisset i hjernene våre, men betydningen er kanskje ikke like etablert.

Tør ikke kritisere

Det har i det siste vært mye fokus på såkalte «skamløse jenter» fra muslimske miljøer, som tar et oppgjør med æreskulturen. Dette er på høy tid og uendelig viktig. Oppgjøret står i sterk kontrast til etniske nordmenns overbærende stillhet på dette temaet. Ja, vi kan like og dele det de skriver, men vi tar ikke til orde selv. Vi unngår å stille oss ved frontlinjen, mens de kjemper den harde kampen. Dette begrunner vi som regel med at vi mangler kulturelt innsyn og derfor ikke kan sette oss inn i debatten.

Ja, vi kan like og dele det de skriver, men vi tar ikke til orde selv.

Men æreskultur er ikke en fjern og sjelden problemstilling for de fleste av oss. Vi ser det overalt. Vi ser det på barneskolen når noen jenter i klassen ikke får komme i bursdager og svømmeundervisningen, eller når de følges av foreldrene til skoledøra og må rett hjem etter siste time. Vi ser det i tenårene når de ikke drar på fester sammen med klassekameratene og når de på videregående ikke flytter inn i studentbolig, men bor hjemme til de gifter seg.

Pasifister i en idékrig

Alt dette er det likevel lett å skyve unna. Det er tross alt ikke barnemishandling å ikke dra i bursdagsselskaper. Og å bo hjemme etter videregående er økonomisk og rimelig. Dessuten er jo ikke et arrangert ekteskap det samme som tvangsekteskap, det er bare en annen måte å gjøre ting på. En kombinasjon av latskap og en vilje til å se alle kulturer som likeverdige – også kalt kulturrelativisme – gjør denne tankegangen lett å opprettholde.

Æreskultur er ikke en fjern og sjelden problemstilling for de fleste av oss.

At generasjoner med nordmenn er oppdratt på nettopp dette premisset, har i slike tilfeller antakeligvis flere negative enn positive sider. Tanken om at ingen kulturer er bedre enn andre har gjort oss til pasifister i en idékrig.

Å gi seg fullstendig hen til relativisme er dessverre, og ironisk nok, også en måte å sky kritisk tenking. Det tillater oss å unngå å ta avgjørelser, samtidig som vi blir hedret for vår åpenhet og refleksjonsevne.

Om annet mener vi mye

Denne «forståelsen» er langt fra autentisk. Til tross for verdenssynet om at ingenting er bedre enn noe annet, kommer vi oss til stemmelokalene med en klar overbevisning om en borgerlig eller sosialistisk regjering er å foretrekke. Vi har mange meninger om partipolitikk og beskatning, uten at vi egentlig har lest gjennom partiprogrammene eller har grunnkunnskap i økonomi. Og vi deler gjerne meningene våre på Facebook eller med folk vi kjenner.

Det er lov å ville forandre andres verdisyn.

Samtidig unnviker vi fra å uttale oss om æreskultur fordi vi ikke tilhører kulturen selv. Alle må jo leve slik de selv ønsker. Men det er viktig å huske på at ikke alle diskusjoner handler om lovendringer eller politiske avgjørelser. Noen dreier seg faktisk kun om tankene våre. Og selv om man ikke vil gjøre andres levemåter ulovlig, kan man ønske å forandre verdisynet deres.

Krenkelseskulturen

Jeg nekter å tro at grunnen til at vi er så stille om dette kun er at vi ikke har meninger. Hovedgrunnen til at vi ikke snakker om æreskultur, er at vi er redde. Redde for å tråkke på tær, for ubehagelige konfrontasjoner og for å bli stemplet som rasister. Vi ender opp med en situasjon der foreldre nekter døtre å gå ut med gutter i frykt for hva folk vil si, samtidig som vi er redde for å påpeke dette av nøyaktig samme grunn.

Tanken om at ingen kulturer er bedre enn andre har gjort oss til pasifister i en idékrig.

I Norge lever det jenter som føler de må dekke til kropp og personlighet for å beskytte familiens ære. Samtidig er vi millioner av mennesker som mener at dette er feil syn på kvinnelig seksualitet. Å ytre disse synene trenger ikke bety at man ønsker å gjøre det ulovlig å dekke til hår eller kropp, men at man vil lufte ideen om at kvinners kropp ikke burde stå i særstilling til menns.

Farlig aksept

Det at vi tilfeldigvis får tilbringe livet vårt i Norge er et privilegium uten like. Det er enkelt for oss å leve et fritt, bekymringsløst liv og elske dem vi vil, så lenge vi vil. Samtidig hevder vi at arrangerte ekteskap er et like godt alternativ. Denne aksepten overser at flesteparten av disse jentene hører at å vike fra denne tradisjonen vil vanære familien, samt føre til en evighet i helvete. Vi gjør det også velvitende om at vi aldri ville oppfordret våre egne barn til et slikt liv.

Vi har ingenting å tape på å sette ned foten for de som ikke har våre muligheter.

Jeg vil tro de fleste av oss er enige om at vi ideelt sett ønsker at så mange som mulig, lever så lykkelige liv som mulig. Og fordi vi er mennesker har vi faktisk det beste grunnlaget for å avgjøre hva dette innebærer. Vi vet at vi foretrekker å kunne si det vi mener fremfor å bli fengslet om vi er uenig med myndighetene og å kunne ta på en T-skjorte heller enn en burka om vi skulle befinne oss i 37 plussgrader. Vi vet også at den norske praksisen med å fengsle voldtektsforbrytere er mer rettferdig enn de arabiske emiratenes praksis med å fengsle voldtektsofre. Dette er ikke etnosentrisme, der man vurderer andre samfunn ut ifra sitt eget, men medmenneskelighet og natur.

Å tåle den urett som ikke rammer oss selv

Vi har ingenting å tape på å sette ned foten og stå opp for de som ikke har våre muligheter. Jentene som vokser opp i slike miljøer har, til sammenligning, alt å tape på å si at arrangert ekteskap ikke er det beste alternativet for dem. Det er en positiv utvikling i samfunnet og media at vi gir heder og oppmerksomhet til muslimske og eks-muslimske jenter som snakker imot slik ukultur. Samtidig merkes en rungende stillhet fra de av oss med minst å risikere. Det kan ikke være slik at den åpne, inkluderende tilnærmingen her er å la Aisha og Fatima leve etter standarder vi ikke ville tolerert for Emma eller Josefine.

Vi gjør i dag det Øverland forbød og tåler den urett som ikke rammer oss selv. Å få sine syn kritisert er langt fra urett. Om noe, er det et privilegium. Å ikke kunne elske den en ønsker eller bestemme over egen kropp og eget liv er derimot langt på vei en urett.

Det første steget i å løse ethvert problem er å anerkjenne at det eksisterer. Vi kan ikke være stille og tenke «hva vil folk si?».

Sånt er det nok av i verden.

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter