NRK Meny
Kommentar

Nordmenn foran speilet igjen

Det bobler og koker i tema som kan gjøre Grunnlovsjubileet både urovekkende og utfordrende. Men er jubileet seg selv nok?

Eidsvollsbygningen pyntet til 17. mai i 2011

Eidsvollsbygningen pyntet til 17. mai i 2011. I år markeres det at det er 200 år siden grunnloven ble undertegnet her.

Foto: Kleiven, Paul / NTB scanpix

Jubileumsår er som den pur unge, døvblinde Tommy fra The Whos musikal.

De står der og ber om å bli hørt og sett, i et refreng som gjentas og gjentas:

See me,
feel me,
touch me,
heal me.

I går så vi Edvard Munch. I dag er det Grunnlovsjubileet.

I dag er det «Godt Nyttår!» og stor tro på dagene som kommer.

De ubrukte dagene som med nyttårsforsettenes vilje skal brukes til gjøre oss mer innsiktsfulle, berøre oss, kanskje forandrer oss og i beste fall gjør oss synlige og tydelige på en god måte.

Sånn har de tenkt på Stortinget også, da Grunnlovsjubileet 2014 ble planlagt.
Og nå, fra og med i natt, er det 2014.

200 år siden

200 år er gått siden Kielfreden – da danskene måtte avse Norge til Sverige etter år med krig i Europa.

200 år siden menn satte hverandre stevne den16.februar, for å iverksette et valg i Norge.

Historikere skal fortsatt lure på hvilke krefter som skaper et slikt mirakelår. Kom alt utenfra – eller hadde vi krefter som lå latent i landet vårt?

Agnes Moxnes, kulturkommentator i NRK

200 år siden kirken, som eneste fungerende nasjonale institusjon, på rekordtid gjennomførte valget til en grunnlovgivende forsamling.

200 år siden progressive ideer fra USA og det moderne Europa nedfelte seg i grunnloven av 17.mai 1814. Samme dag som prins Christian Frederik av det eneveldige Danmark ble valgt til konge i det nå maktfordelte Norge.

200 år siden ny krig ble avverget, da svenskene minnet oss på at Norge faktisk var deres krigsbytte. 14.august ble Mossekonvensjonen undertegnet, og kong Christian Frederik av Norge ble brått prins av Danmark igjen.

200 år siden 4.november samme år, da den blodferske grunnloven hadde blitt pusset på og tilpasset nok en helt ny politisk situasjon; Unionen Norge – Sverige.

Kom alt utenfra?

Nå skal dette politiske turbo-året i norsk historie feires. Det er utarbeidet måldokument, visjoner er nedtegnet, logo laget og timeplanen for året er lagt.

Det blir aktiviteter herfra og nesten til Dovre faller. På Eidsvoll og i Moss. I Stortinget så klart, men også på Kielferga, på Nasjonalmuseet, Nordnorsk museum, Operaen, Riksteatret, i ordbøker, på Holmenkollen, i landets kirker, på universiteter, fakulteter og skoler.

Forfattere, jurister og historikere skal presentere bortimot 30 bøker, de skal fortsette debatten om folkesuverenitet, maktfordeling og menneskerettigheter. Historikere skal fortsatt lure på hvilke krefter som skaper et slikt mirakelår. Kom alt utenfra – eller hadde vi krefter som lå latent i landet vårt?

Flagget skal atter og atter til topps og vi skal være skjønt enige om at Norges grunnlov er et symbol som fungerer både rettslig og politisk.

Ingen garanti for suksess

Og alt dette til tross, all livserfaring fra egne nyttårsforsetter og utallige nasjonale jubelår; det finnes ingen garanti for at Grunnlovsjubileet blir vellykket.

Er grunnlovsjubileet også seg selv nok, eller ikke? Ved første blikk på programmet kan det jo nesten se slik ut.

Agnes Moxnes, kulturkommentator i NRK

Feiringen av Munchs 150 år gikk svært bra fordi det skjedde ting som absolutt ikke var bakt inn i fine måldokumenter, som f. eks Skrik-rekord og utstillingskøer i Paris, Frankfurt, Berlin og Århus. Disse rekordene ga full innsikt i det internasjonale blikket på Munch. Det grenseløse i hans kunst. Og skal Munchåret kritiseres for noe, så er det den manglende interessen for å vise Munchs kunst i en slik kontekst. Munch og hans samtidige. Munch og van Gogh. Munch og Cézanne. Munch og Gauguin. Mennesker fra ulike steder med samme tanker. Samme uro.

Er grunnlovsjubileet også seg selv nok, eller ikke?

Ved første blikk på programmet kan det jo nesten se slik ut.

LES OGSÅ: En sukess som kunne vært større

Mye bakover, ikke så langt fram

Det er satt av 11 millioner kroner ekstra til nasjonal kultursatsing i 2014. Urovekkende mange av satsingene er tilbakeskuende. På Nasjonalmuseet er rammen arkitektur, mote, design og bilder fra Norge rundt 1814. På Eidsvoll er det brukt bortimot 400 millioner kroner til å sette grunnlovsbygningen tilbake til 1814-standard. 40 millioner går til utvidet 1814-forskning.

Samtidig bobler og koker det i tema som kan gjøre Grunnlovsjubileet både urovekkende og utfordrende, ikke minst for unge kunstnere som naturlig forholder seg til en global verden.

For kunstnere som tenker fremover, ikke tilbake.

Hvorfor forandres synet på Norge?

Fra Sverige, fra England, men også fra mitt sommerland Hellas møtes nordmenn med spørsmål om 22.juli-terrorristens forhold til den nye blå regjeringen. Hvorfor er synet på Norge i ferd med å bli forandret?

Er grunnloven vår et vellykket verktøy i kampen mot nasjonal og religiøs ekstremisme? På hvilken måte?

Hva er nasjonalisme og hvorfor må nordmenn gang på gang stille seg foran speilet og lure på hvem de er?

Så kanskje vi kan glemme dette refrenget i år?

See me, feel me …