Kronikk

Barna bak toppmøtene

Mens verdens oppmerksomhet er rettet mot toppmøtene mellom Sør- og Nord-Koreas ledere og Donald Trump er det få eller ingen som ofrer barna i Nord-Korea en tanke.

Nord-Korea - jenter henter vann

De to tenåringssøstrene Choe UN Ju og Choe Cum Ju bor i en landsby fem timer fra Pyongyang. Her bor de sammen med sine foreldre og den 85 år gamle bestemoren. De to søstrene har ansvaret for å sørge for vann til familien. Nedenfor huset renner landsbyens vannkilde. Elva renner igjennom noen enorme jorder, her bruker man ubehandlet gjødsel fra både mennesker og dyr.

Foto: Olav A. SALTBONES / Røde Kors

Overskrifter om mulig atomangrep fra Nord-Korea har de siste årene ropt mot oss. Vi har sett synkron hanemarsj og mellomdistanseraketter blitt trukket med stolthet over Kim Il Sung-plassen i Pyongyang. Vi har sett verdensledere fordømme, i mer eller mindre sterke ordelag, sabelraslingen på den koreanske halvøyen. Vi har fått historier om rariteter i det nordkoreanske samfunnet. Vi har fått et slags innblikk i et land som på mange måter er ukjent, atypisk, eksentrisk, ekstremt og som går sine egne veier til tross for og på grunn av verden utenfor.

Mangler mat og medisiner

Når et bilde eller en historie gjengis år etter år blir det som regel en sannhet. Vi ser, naturlig nok, Nord-Korea med våre egne referanser og perspektiver. Det blir vanskelig å forstå handlingsmønster, beslutninger, retorikk og kultur om avstanden blir for stor. I stedet lar vi oss forundre over et folk som tilsynelatende marsjerer i takt til tross for matmangel.

Det er lite trolig at den humanitære situasjonen i Nord-Korea vil være på agendaen når de koreanske statslederne og Trump møtes.

Statistikken viser at 10 av landets 26 millioner innbyggere er under- og feilernært. I kombinasjon med mangel på grunnleggende helsetjenester og rent drikkevann er den humanitære situasjonen for store deler av befolkningen svært alvorlig. Selv diaré, en sykdom som kan behandles med enkelhet i de fleste land, får i mange tilfeller dødelig utgang i Nord-Korea. Årsaken er mangel på medisiner, kombinert med feil og lite mat. Gravide og ammende kvinner, funksjonshemmede og de som lider av kroniske sykdommer er andre grupper som er svært utsatt. Dessuten rammes landet årlig av flom som tar både menneskeliv, avlinger og infrastruktur.

Nord Korea - gutt hos legen

Det lokale sykehuset i Jasan Ri, i Pyongsong- regionen har lite medisiner. Paracetamol- hyllene og -boksene er tilnærmet tomme. Diaré og infeksjoner uten behandling hos barn kan i verste fall koste liv. Koryo- medisin, tradisjonell urtemedisin er den sekundære behandlingen. Choe Se Ryong er syv år gammel og forkjølet. Hos legen mottar han kun Koryo-medisin i dag som er tradisjonell urtemedisin.

Foto: Arild Blomkvist / Norwegian Red Cross

Isolasjonens pris

Forklaringene på den svært alvorlige situasjonen er mange og sammensatte. Isolasjon og fravær av samhandling med andre land, et offentlig distribusjonssystem for mat og andre livsnødvendigheter som har brutt sammen, naturkatastrofer, myndighetenes prioriteringer og de stadig tøffere sanksjonene mot Nord-Korea er de mest framtredende faktorene.

Selv diaré, en sykdom som kan behandles med enkelhet i de fleste land, får i mange tilfeller dødelig utgang i Nord-Korea.

Sanksjonene som skal være målrettede tiltak mot landets myndigheter, stanse pengestrømmene til landet og demme opp for utvikling av kjernefysiske våpen rammer dessverre altfor bredt. Røde Kors har, som ett utslag, store utfordringer med å få medisiner og medisinsk materiell inn i landet som følge av at rederier ikke ønsker å havne på FNs sanksjonsliste. Det samme gjelder innførsel av penger til humanitære programmer og aluminium som er vanlig råstoff i medisinske instrumenter – og som befinner seg på sanksjonslisten. Ved at disse leveransene forhindres og forsinkes rammes de som trenger hjelpen mest.

Vi må gi de stemmeløse en stemme

Det er lite trolig at den humanitære situasjonen i Nord-Korea vil være på agendaen når de koreanske statslederne og Trump møtes. Å gi de stemmeløse en stemme er en forslitt frase, spesielt i en tid hvor også de mest sårbare ofte kan oppdatere en Facebook-status, sende en tweet eller bruke andre sosiale kanaler for å fortelle verdenssamfunnet om sin situasjon.

Men dette er ikke tilfelle i Nord-Korea. I et land hvor det anslås at kun et hundretalls mennesker har tilgang til internett, plikter Røde Kors å fortsette å fortelle historiene.

De er barn og de lever i verdens mest isolerte og utilgjengelig land.

Nord-Koreas barn trenger hjelp

Jeg har selv møtt mange barn i Nord-Korea. Blant dem er syv år gamle Choe Se Ryong, ti år gamle Han Song Ryol eller fire år gamle Pak Ui Chun. De befinner seg i ulike deler av landet, men de bor alle i et av Nord-Koreas 3600 landbrukskollektiver. De er barn og de lever i verdens mest isolerte og utilgjengelig land. Mange har aldri vært utenfor landsbyene og enda færre har vært i hovedstaden Pyongyang.

Den lokale helseklinikken er et naturlig senter i landsbyen som mange oppsøker. Der møter de en imøtekommende lege og sykepleier som gjerne vil hjelpe, men som ikke kan. Årsaken er mangel på medisiner, og i vinterhalvåret oppvarming av lokalene. Maten består i hovedsak av grønnsaker og på gode dager ris. Kjøtt er de svært få som har tilgang til. Dagene består av skolegang, etterfulgt av arbeid på åkrene, omsorg for eldre familiemedlemmer, henting av drikkevann og andre plikter. De er som alle barn, og som oss, opptatt av familien sin, hva de skal bli når de blir store, tøysete og nysgjerrige. De er ikke mekaniske, hjernevaskede eller svært annerledes fra oss.

De er barn og de lever i verdens mest isolerte og utilgjengelig land.

Lov å håpe, viktig å være nøktern

For at de skal kunne vokse opp trenger de hjelp. De trenger hjelp fra Røde Kors og fra de få andre organisasjoner som støtter disse landbrukskollektivene og menneskene der med blant annet mat og medisiner. De trenger også hjelp til å bli sett og hørt av verden utenfor, som de enkeltindividene de er, og som har de samme grunnleggende behovene som vi har.

Det er lov å håpe og tro at politisk tøvær og dialog på den koreanske halvøyen også gjør livene til Choe Se Ryong, Han Song Ryol og Pak Ui Chun bedre. Det er allikevel vel så viktig å være nøktern og fortsette arbeidet med å bistå og fortelle historiene til de som trenger det mest på den nordkoreanske landsbygden.

Nord- og Sør-Koreas ledere skal arbeide for en fredsavtale mellom landene som endelig kan avslutte Koreakrigen. Det sa de to lederne i en felles uttalelse etter dagens toppmøte.