Kronikk

Nok bondehets nå

Klimaversting. Dyremishandler. Jeg er lei av å forsvare jobben min.

Marit Glærum

Vi som bønder må forsvare det vi driver med på enormt mange arenaer, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Privat

Jeg er odelsjente. 1. januar i år la mannen min og jeg en solid sum i å kjøpe gården hjemme. Det er det samme beløpet som du kan kjøpe en klassisk enebolig med stor solrik hage og svømmebasseng for på Nordstrand i Oslo.

Vi kjøpte en gård hvor det har vært drevet godt med svineproduksjon i 40 år, og driver nå en konsesjonsbesetning i en purkering. På toppene i produksjonssyklusen har vi over tusen dyr som vi skal ta vare på.

En Thailand-tur må ikke folk ha for å overleve. Men mat må vi ha.

Vi skal fungere som matmor, sykepleier, mekaniker, økonom, snekker, fôringsekspert, traktorsjåfør og selger. Det er til tider stressende, men det er dette jeg alltid har drømt om. Jeg får jobbe med dyr. Vi har nydelig utsikt over kulturlandskapet på Hedmarken. Vi kan sette opp hva slags hekk og gjerde vi vil. Intet sameiestyre kan lempe på oss regler om stilletid eller like glassverandaer.

Jeg ville ikke byttet bort dette livet for noe. Bortsett fra én ting:

Jeg er lei av å forsvare livet som matprodusent. Det er langt fra behagelig å føle at vi som yrkesgruppe stadig henges ut i mediene. Jeg opplever det som en reell trussel mot bondens psykiske helse.

På klimafronten er vi verstinger.

Jeg har ingen problemer med å forstå at dokumentarer som den Brennpunkt sendte i forrige uke, setter spor. Holdningene som vi så i den aktuelle filmen, vil også vi bønder til livs.

For meg er problemet at vi bønder må forsvare det vi driver med på enormt mange arenaer. Og gjør det stadig oftere, i møte med spørsmål om klimautslipp, produksjonsforhold og skandaler rundt dyrehold.

Slipper vi sauen til fjells, er vi uforsiktige og late. På klimafronten er vi verstinger. På dyrevelferdssida kan det virke som vi blir ansett for å ha lite eller ingen kunnskap. Vi lever visstnok av subsidier og ligger mye på sofaen.

Norske sauebønder blir hengt ut offentlig flere steder i landet.

Da vi tok over gården i januar i år, var EAT-rapporten rett rundt hjørnet. En rapport initiert av personer som flyr og kjører båt i en skala som jeg ikke oppfatter som videre miljøvennlig. Å drive hotell er i mine øyne heller ikke spesielt miljøvennlig.

Det vi gjør som bønder, er i bunn og grunn å produsere mat.

Folk reiser på ferie med fly til Thailand. De kjøper nye Lewis-bukser, enda en ny leketraktor og nye puter. De konsumerer den maten de vil, uansett om den er klimavennlig, lokal eller ikke.

Men det er faktisk vi som produserer den maten folk spiser. En Thailand-tur folk ikke ha for å overleve. Men mat må vi ha.

Hva ville du følt dersom noen i din bransje år etter år, sommer etter sommer, ble hengt ut offentlig i et forsøk på å gjøre jobben sin? Det er tilfelle for norske sauebønder flere steder i landet. De slipper sauer til fjells og fører daglig tilsyn med dem.

Tar de sauene hjem, får de beskjed om at de er miljøsvin som fôrer dyra på importerte kraftfôrråvarer.

Det er ei ganske vanskelig line å balansere på, særlig når intensjonen er å fø en nasjon.

Det skaper en tilbakevendende uro, en tanke om at næringa en driver ikke er ønsket av storsamfunnet.

Jeg blir påvirket når kollegaer blir behandlet slik. Det er anstrengende å være på vakt til enhver tid. Gjentatte avisoppslag om hvor håpløse vi bønder er, skaper frykt for å invitere folk inn på gården og i produksjonen. Det skaper en tilbakevendende uro og tanke om at næringa en driver ikke er ønsket av storsamfunnet.

Som fremtidsbonde er jeg bekymret for hva dette til tider urimelige presset fra samfunnet og mediene vil gjøre med min egen og mine bondekollegaers psykiske helse. Vi som har noen å snakke med vil antageligvis klare oss greit. Men de som skal håndtere dette alene, «der ingen skulle tru at nokon kunne bu» og produsere mat, de er jeg bekymret for.

Dette er en bekymringsmelding.

På gården vår er det et meget oppegående driftsapparat som har gjort det enkelt for oss å komme i gang. Likevel er det spennende. De faste kostnadene er forholdsvis store. Arbeidstimene er mange. Faren min er ansatt hos oss, sammen med et par andre på deltid.

Ektemannen min og jeg har jobber utenfor gården. Vi har barn og vi prøver å ha hobbyer. Men dette er ikke en klagesang over hvor stor arbeidsbelastning og dårlig råd norske bønder har. Dette er en bekymringsmelding.

Vi forteller hverandre at vi er stolte av å produsere mat til folket til en prislapp på maks 30 kroner per time.

Jeg er heldig. Jeg har 10 år bak meg i bedrifter innenfor landbruket. Jeg vet hvem jeg skal ringe hvis jeg har utfordringer i drifta og hvordan jeg skal registrere opplysninger om produksjonen hjemme. Jeg har et nettverk rundt meg av venner og bekjente som også, heldigvis, har valgt å bli matprodusenter i dette landet.

Vi prater sammen. Vi setter opp gjerder sammen. Vi tar en kaffe sammen. Vi forteller hverandre at vi er stolte av å produsere mat til folket til en prislapp på kanskje maks 30 kroner per time vi legger ned i arbeid. Men alle bønder har ikke noen å prate med.

Jeg er bekymret for hva dette urimelige presset vil gjøre med min egen og mine bondekollegaers psykiske helse.

Å være ensom er ikke en tilstand som er forbeholdt oss bønder. Men en av utfordringen i landbruket er at vi som driver gårdene ofte har mange timer alene hver dag. Det blir stadig lengre til naboer med samme yrkestittel, og vi har en tendens til å stå på litt for mye, litt for lenge.

Ingen sjef kaller oss inn til avdelingsmøte hver fjortende dag. Det er ikke fire gode kollegaer som venter på deg mandag morgen og lurer på hvordan helga har vært. Hvordan går det med svigermor som er sjuk? Hva sang poden på sommeravslutning i barnehagen? Når skal vi ha lønningspils?

Vi har mange støttespillere blant folk flest. Hvis du syns at det er fint at feriestedet ditt holdes fritt for kratt av bygdebondens sauer, fortell henne det. Hvis du syns den norske mørbraden du har kjøpt i butikken er kjempemør, del det på Facebook.

Gi bonden, og kanskje særlig den unge bonden, en klem og en takk for innsatsen.

Vi gjør så godt vi kan for å lage mat du kan leve av.