Beirut 1978: Det var fortsatt kaldt å sitte ute midt i april på en nedlagt fotballbane, ikke så langt unna byens sentrum. Det blåste litt, men min kompis Ali tente et bål for holde oss varme. Det var mørkt, men spennende. Vi hadde ventet lenge på denne dagen. Flere ganger forsøkte vi få det til, men lyktes ikke. Derfor ble jeg overrasket da Ali kom hjem til meg og ga min søster en liten lapp. På lappen sto det: Kom til fotballbanen i kveld.
Den kortvokste Ali hadde klart å nappe et pornoblad fra en kiosk ikke så langt unna der vi bodde. Vi hadde tenkt å kjøpe bladet, men vi følte at det var flaut fordi kioskeieren kjente våre foreldre. Vi fryktet at han skulle si noe til min far eller Alis mor. Da kunne det bli en skandale. Men Ali var så desperat at han valgte å gå til aksjon alene denne dagen. Han dro til kiosken og stjal det siste nummeret av bladet Porno. Bladet hang på et stativ sammen med politiske-, religiøse- og ungdomsmagasiner.
Side 16, ropte Ali. Hvorfor det, spurte jeg. De har et bilde av Sara, sa han. Sara var en ung jente. De fleste gutta på vår alder hadde hørt om henne. Hun var vakker og alltid naken. For oss 12-åringer var det berusende å se brystene hennes. Vi fulgte de lange tynne låra oppover til vi ikke fikk lov til å se mer. Redaktøren hadde sladdet det med en svart stripe. Det var alltid et nederlag at vi ikke fikk se alt. Men Ali og jeg brukte fantasien og forestilte oss hvordan den «hellige plassen» kunne se ut uten sladd.
Møte med Ren
Det skulle gå flere tiår før jeg traff en kvinne som lignet på vår drømmedame. Men denne gangen var det ikke i et pornoblad, men i min egen leilighet ikke så langt unna fotballbanen. Hun het ikke Sara, men Ren. Jeg var veldig spent på å møte henne. Hun hadde en historie jeg måtte høre på. Ren var fra en landsby utenfor Aleppo i Syria. Selv har jeg vært i Syria og rapportert om krigen i mange år. Sammen med flere NRK-kolleger så jeg døde mennesker, kvinner og barn på flukt og masse ødeleggelser. Derfor lurte jeg på hva hun hadde å fortelle.
- Les saken:
Presis klokken 14.30 kom Ren sammen med en venn. Hun satte seg ned på en stol i stua. På seg hadde hun en hvit genser og en olabukse. De fargede skoene hennes var fine. Men noe var rart med den dama. Det var noe med øyene hennes. De var grønne og store. Men de sto ikke stille. Akkurat som om det var en fjær som var montert bak øyene. Hendene hennes skalv. Jeg tok frem mitt kamera og startet opptaket. Og med en lav stemme spurte jeg om hennes historie.
Jeg var i Beirut for å lage en dokumentarfilm om gatebarn fra Syria. Siden krigen startet har Libanon tatt imot over en og en halv million flyktninger. De fleste bor i leire under vanskelige forhold. De syriske flyktningene er overalt. De forsøker å overleve på alle mulige vis. Folk i Libanon er lei av dem. Libanesere mener de syriske flyktningene tar jobbene deres og at de står bak den økende kriminaliteten i landet.
I min leilighet hadde Ren gått i gang med å fortelle. Jeg merket at jeg ble kvalm med en gang. Det hadde aldri skjedd før. Det hun sa hadde jeg hørt om før, men jeg hadde aldri møtt noen som var utsatt for det selv.
Livet på bordell
Jeg ble giftet bort da jeg var 11 år. Foreldrene mine fikk 500 dollar av min mann. Det var som om jeg var en sekk med ris. Det viste seg at min mann var en hallik. Han solgte meg til en syrisk bordelleier. Noen ganger måtte jeg ligge med flere titalls kunder i løpet av en vakt. En kveld fikk jeg blødning i underlivet etter at jeg ble tvunget til å ha sex med 48 menn.
Tre ganger ble jeg gravid med en kunde. Jeg fikk aldri lov til å beholde barna. Jeg måtte ta abort, fordi jeg ble sett på som en sexmaskin og ikke som et menneske. Bordelleieren pleide å være sint hver gang noen av jentene ble gravide. Han spurte om jeg hadde det gøy på jobben siden jeg ble gravid? Jeg pleide å si til han at det var dere som ga kunden rett til å ha sex uten kondom.
En gang ble min venninne gravid. Hun hadde ikke penger til å dra til legen. Bordelleieren ga henne masse piller for å abortere uten legehjelp. Plutselig, mens vi var på kjøkkenet, kom det ut et syv måneder gammelt foster. Fosteret var i live. Men ingen kunne ta vare på ham. Han hadde hår og to øyer. Det var et komplett foster.
Barnet døde på kjøkkenet. Det ble stille. En gutt tok det døde fostret og begravde det i hagen utenfor. Venninnen måtte jobbe igjen etter noen dager. Vi måtte smile foran kundene og late som om ingenting hadde skjedd. Hvis vi ikke gjorde det, ble vi slått.
De gjemte hemmeligheter
Jeg avbrøt intervjuet etter at portneren hadde hentet noe å drikke til oss. Idet jeg skulle hente et glass fra kjøkkenet, så jeg fotballbanen der Ali og jeg pleide å se på pornobladene. Jeg ble kvalm igjen. Tenkte på Sara i bladet Porno. Hun hadde alltid et vakkert smil på bildene. Jeg vet ikke om hun ble slått til å smile. Men det var ikke all-right å se på fotballbanen da.
Ren dro fra leiligheten etter intervjuet. Hun forsvant i retning av fotballbanen. Pornobladet ligger ikke der lenger. Nå ligger det en høy boligblokk der. Men historien til Sara vil fortsatt være der. Ren krysser fotballbanen og hun krysser også min hemmelighet. Krigen i Syria har gravd opp mange hemmeligheter. Ren er et offer for en brutal krig i likhet med millioner av syriske kvinner. Hun er også et offer på grunn av oss menn.
Siden jorda ble til, har menneskeheten mislyktes i å beskytte seg selv mot sine egne handlinger gang etter gang. Vi gjør det fortsatt i Syria og andre steder i Midtøsten. Vi er kanskje lei av disse krigene, lei av flyktningene, død og ødeleggelsene. Det skjønner jeg veldig godt. Men en dag kommer våre etterkommere til å grave opp våre hemmeligheter. Jeg tror ikke jeg hadde likt å være mann da heller.
Se reportasjen om sexindustriens ofre i Beirut:
