NRK Meny
Kronikk

Noen fakta om Tyrkia

Tyrkias juridiske forpliktelser til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og -domstolen er et betydelig ankerfeste.

President Tayyip Erdogan foran tyrkisk flagg

En stabel av forskere forteller oss at Erdogan vil drive Tyrkia enda mer i feil retning. Dette kan godt hende og det er all grunn til å være på vakt. Men analysene bør foretas innenfor rammen av visse fakta, skriver Thorbjørn Jagland.

Foto: HUSEYIN ALDEMIR / Reuters

Jeg hørte på Ytring på NRK P2 søndag formiddag. Ved også å lese avisene tenkte jeg at nå er norske medier i ferd med å gå kun i en retning – igjen. En stabel av forskere forteller oss at Erdogan vil drive Tyrkia enda mer i feil retning. Dette kan godt hende og det er all grunn til å være på vakt.

Men analysene bør foretas innenfor rammen av visse fakta. Jeg har fulgt Tyrkia på nært hold i mange år. Jeg har hatt kontinuerlig kontakt med landets lederskap og med samtlige opposisjonspartier. Jeg har stått i nær kontakt med uavhengige journalister og akademikere. Noen vurderinger kan være verdt å ta med seg.

Konspirasjonsteorier

En av påstandene som ble fremsatt i Ytring, og som ble fulgt opp i nyhetssendingene utover dagen, var at det kun var Erdogans tilhengere som fylte gatene i Istanbul og Ankara i går. Fakta er at samtlige partier i landets nasjonalforsamling stod sammen i går om en erklæring der de fordømmer kuppforsøket. En felleserklæring fra samtlige partier har aldri før skjedd i det polariserte parlamentet i landet.

Det er vanskelig å tenke seg at et slikt kuppforsøk kunne bli satt i scene av myndighetene.

Det andre som man lot sirkulere i dag tidlig var teorier i Tyrkia om at kuppforsøket var orkestrert av den regjerende partiet. For så å bruke dette til å stramme grepet. I Orienten er man kjent for å holde seg med konspirasjonsteorier. Men dette er ingen god grunn til å la slikt bli hengende i luften hos oss.

Det er vanskelig å tenke seg at et slikt kuppforsøk kunne bli satt i scene av myndighetene, med så mange mennesker involvert og med hundrevis av drepte som resultat. Og de som var involvert visste at de risikerte livsvarig fengsel. Var så mange villige til å ofre dette for Erdogan?

Den dype staten

I samme åndedrag som konspirasjonsteorier blir brakt videre uten at åpenbare motforestillinger er nevnt, blir det reist tvil om det finnes et parallelt nettverk i Tyrkias statsinstitusjoner. Her finnes det fakta som taler sitt eget pråk.

Uttrykket «den dype staten» har vært kjent i mange tiår. Det fantes alltid mennesker innen det militære og i justisvesenet som var i stand til å gripe inn hvis den sekulære staten var i fare. Og de gjorde det. Jeg husker godt Norges ambassadør Longva forklarte dette demokratiproblemet under besøk jeg hadde i Ankara. Dette var lenge før Erdogans æra.

Fakta er at samtlige partier i landets nasjonalforsamling stod sammen i går om en erklæring der de fordømmer kuppforsøket.

Senere, i 2011, ble journalistene Ahmet Sik og Nedim Saner satt i fengsel fordi de startet å skrive om det hemmelige nettverket, en parallell stat, som eksisterte i politiet og i justisvesenet. Ahmet Sik var i ferd med å publisere en bok med tittelen «The army of the Imam», med referanse til Gulen, lederen for den religiøse gruppen han leder fra USA.

Nedim Sener undersøkte mordet på den armenske forfatteren Hrant Dink, og forklarte at «gulenistene» innen politiet visste at Dink ville bli myrdet, men gjorde ingenting for å beskytte han. Sener kritiserte han også hvordan det såkalte Ergenekon-nettverket ble etterforsket.

De to journalistene ble fengslet, beskyldt for selv å være del av det nettverket de avslørte.

Behov for opprenskning?

Jeg fikk til en avtale med Erdogan om at en spesialutsending fra Europarådet kunne få besøke de to i fengslet. De beskrev for min spesialutsending at et slikt nettverk eksisterte, men at de feilaktig hadde blitt beskyldt for å være en del av det for å få dem til å tie. De to ble senere frigitt.

Ikke noe land kan godta at deler av de væpnede styrker brukes til å sette landets valgte ledelse til side.

I går uttalte Ahmet Sik i avisen Cumhurriet at årsaken til kuppforsøket fredag var at «gulenistene» i forsvaret hadde fått vite at Erdogan hadde undertegnet et dekret om at de skulle arresteres. Og at dette var grunnen til det dårlig organiserte og spontane kuppforsøket.

Spørsmålet nå er ikke om det er nødvendig å foreta en opprenskning. Ikke noe land kan godta at deler av de væpnede styrker brukes til å sette landets valgte ledelse til side. Det store spørsmålet er om dette blir brukt til også å kvitte seg med andre brysomme personer som kun bruker sin rett til å kritisere myndighetene.

Bundet av menneskerettighetskonvensjonen

Noe som også ble kjørt frem i toppen på NRKs nyheter i formiddag er muligheten for at dødsstraff kan bli gjeninnført i Tyrkia. Ikke noe galt i det, for Erdogan har sagt at dette bør diskuteres i parlamentet.

Men man kunne ha opplyst om at dette ikke er mulig uten at Tyrkia melder seg ut av Europarådet noe som er svært lite sannsynlig at Tyrkia vil gjøre. Tyrkia er bundet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, hvor artikkel 3 med tilleggsprotokoll 6 forbyr medlemslandene å praktisere dødsstraff. Tyrkia har også ratifisert tilleggsprotokoll 13 som forbyr dødsstraff også i krig.

I det hele tatt er Tyrkias forpliktelser under Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen viktig i denne situasjonen.

Tyrkias juridiske forpliktelser til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og -domstolen er fortsatt et betydelig ankerfeste. I Europarådets arbeid med å befeste Tyrkia i dette rettssystemet fikk vi til en lovendring som sier at alle tyrkere har rett til å reise sak i Tyrkias konstitusjonsdomstol, og at denne domstolen skal dømme på grunnlag av Europakonvensjonen og rettspraksisen fra Europadomstolen – akkurat som Høyesterett gjør i Norge.

Det var dette som gjorde at konstitusjonsdomstolen nylig beordret frigiving av de berømte journalistene Dundar og Gul. Dundar var på mitt kontor for tre uker siden for å takke og understreke viktigheten av Tyrkias medlemskap i Europarådet.

Forpliktelser om rettferdig rettergang

I det hele tatt er Tyrkias forpliktelser under Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen viktig i denne situasjonen. Her finnes forpliktelser om rettferdig rettergang, krav til bevis, og så videre. Tyrkia har ikke slike juridiske forpliktelser i forhold til andre. Ikke til EU. Nato har gjennom sin historie hatt eklatante diktaturer som medlemmer, Spania, Portugal, Hellas og Tyrkia.

Vi vil huske at Norge førte sak mot militærdiktaturet for domstolen i Strasbourg. Hellas ble ekskludert fra Europarådet. Sist gang Tyrkia hadde militærstyre, ble landet suspendert.