NRK Meny
Kronikk

Nødvendig å overvåke ekstremister

Det er klart at PST må vite hva som rører seg i Internasjonale sosialister, som de må vite hva som rører seg i Senterpartiet. Men da må de også klare å skille skitt og kanel, skriver ekstremisme-ekspert Lars Gule.

Christian Høibø med snø i bakgrunnen

Infiltratører må og skal nok brukes, men unntaksvis og under ledelse av noen som vet hva man skal bore etter, skriver samfunnsdebattant Lars Gule. Her ser vi PST-informanten Christian Høibø som nylig sto frem med sin dobbeltrolle i NRK-dokumentaren «Infiltratøren».

Foto: Ola Haram / NRK

For at samfunnet skal beskytte seg mot politisk vold og annen ekstremisme, er det nødvendig å «overvåke» ekstreme miljøer. Våre sikkerhetstjenester – politiet generelt og PST spesielt – må ha oversikt over miljøer hvor trusler kan komme til å vokse fram.

LES OGSÅ: Samleside om PST-saken.

Oversikt over ideologien, ideene og holdningene i mange miljøer er et viktig utgangspunkt for å fange opp potensiell terror. Allerede etter Lund-kommisjonens rapport i 1996 skrev jeg i en kronikk i Dagbladet (29.05.96): «De deler av den nye venstresiden på 60- og 70-tallet som høylytt snakket om ‘væpna revolusjon’ måtte finne seg i å bli gått etter i sømmene».

Kartlegging av medlemmer, abonnenter og fotografering av demonstrasjoner over mange år var inkompetent sløsing med offentlige ressurser, uten at man fanget en eneste spion, sabotør eller terrorist

Lars Gule, filosof og samfunnsdebattant

Mitt poeng var – og er – imidlertid at et kompetent blikk på disse gruppene «ville klargjort at det var snakk om en politisk analyse – basert på historiske erfaringer – og slett ikke praktiske forberedelser til oppstand og revolusjon, og videre at de antidemokratiske gruppene var altfor små til å utgjøre noen trussel mot demokratiet på kort sikt».

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Inkompetent sløsing

Derfor var kartlegging av medlemmer, avis- og tidsskrift-abonnenter, fotografering av 8. mars- og 1. mai-demonstrasjoner over mange år en inkompetent sløsing med offentlige ressurser uten at man fanget en eneste spion, sabotør eller terrorist i disse miljøene. Forestillingen om at det nye venstre skulle være en femtekolonne for Sovjetunionen, som altså var den militære trusselen, demonstrerte en inkompetanse på nivå med analfabetisme – man kan jo ikke ha lest leserinnleggene man klippet ut eller tidsskriftene som Studiegruppen Edda abonnerte på!

Min egen erfaring med daværende POT, som nok burde følge med på hva jeg foretok meg etter mitt «eventyr» i Libanon (som du kan lese om her), er at de overhodet ikke klarte å skille skitt og kanel.

For eksempel skaffet politiet seg på bakgrunn av uriktige opplysninger om at jeg skulle ha reist tilbake til Libanon sent i 1978, fullmakter til å avlytte mine foreldres telefon, selv om jeg hadde flyttet. Men POT gjorde aldri noe for å finne ut om jeg faktisk hadde vært tilbake i Beirut. Dette var inkompetent. Spørsmålet kunne avklares meget enkelt. (Jeg hadde vært på møte i Nordisk Sommeruniversitet i Sverige!).

Min egen erfaring med daværende POT, som nok burde følge med på hva jeg foretok meg etter mitt 'eventyr' i Libanon, er at de overhodet ikke klarte å skille skitt og kanel.

Lars Gule, filosof og samfunnsdebattant
Christian Høibø (32) var hemmelig agent for Politiets sikkerhetstjeneste i ti år. Han ble rekruttert av PSTs seksjon for Kontraekstremisme i 2002. Frem til januar 2013 var han aktiv agent for PST og infiltrerte politiske miljøer på ytterste venstre og høyresiden. Han varslet PST om at norske høyreekstremister planla terroraksjoner og la drapsplaner fem måneder før 22. juli 2011. Advarselen havnet i en skuff hos PST. Nå forteller han åpent sin historie.

Brennpunkt: Infiltratøren

Fortsatt kompetanseproblemer

NRK-dokumentaren indikerer at det fortsatt er lignende problemer med kompetansen i PST. For ved å bruke en infiltratør i 10 år som også har tatt selvstendige initiativ og opptrådt provoserende, blir det vanskelig for PST å avgjøre hva som er en reell trussel og hva som er skapt av deres agent. Bruken av en så aktivistisk infiltratør som Christian Høibø, er egnet til selvbekreftelse av PSTs fiendebilder og egen betydning som overvåkere, når man ikke har et overordnet kompetent og kritisk blikk på det som skjer i miljøene som følges. Det samme må sies om å presse en så ung mann som Yousef Assidiq til å bli en infiltrert kilde.

Å skaffe seg relevant oversikt over miljøer gjøres trolig mest effektivt når det finnes kvalifiserte folk til å gjøre analysearbeidet av helheter og konkrete situasjoner. Dette krever solid innsikt i norske politiske forhold, fra høyre til venstre.

Analytikerne bør ha like god oversikt hva som rører seg i Senterpartiet som hva som skjer i Rødt og Frp og lenger ute på fløyene.

Lars Gule, filosof og samfunnsdebattant

En slik oversikt og innsikt behøver selvsagt ikke være detaljert ned til medlemslister. Det viktige er å ha god oversikt over hele det politiske miljøet, slik at man vet hva som er normalpolitikk, hva som er populistisk, radikalt og ekstremt. Analytikerne bør ha like god oversikt hva som rører seg i Senterpartiet som hva som skjer i Rødt og Frp og lenger ute på fløyene. Dette er forutsetninger for å kunne finne ut hvor ytterliggående og eventuelt farlige personer på ytterfløyene faktisk er.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.

Bruk av åpne kilder

Derfor er det for så vidt interessant for PST å vite om Internasjonale Sosialister, en fraksjon i partiet Rødt, har tenkt å bryte ut og etablere seg som selvstendig gruppe igjen. Men slikt kan man finne ut ved hjelp av vurderinger på et helt annet grunnlag enn avlytting, infiltrasjon og bruk av provokative agenter. Man kan lese Klassekampen, tidsskrifter, være tilstede på åpne møter, seminarer og konferanser – som det arrangeres mengder av.

Infiltratører må og skal nok brukes, men unntaksvis og under ledelse av noen som vet hva man skal bore etter.

Lars Gule, filosof og samfunnsdebattant

Ved å være til stede på ulike arrangementer for å lære om hva venstre- og høyresiden er opptatt av, kan PST også lære om og hvordan frustrasjoner vokser, om det finnes noen – personer eller fraksjoner – som presenterer voldsforherligelse eller lignende.

Videre er det i dag viktig å følge med på hva som skjer på internett. Her bør PST følge med, lese nettdebatter, skaffe seg oversikt over hvilke nettsteder som frekventeres av ekstremister, hva slags retorikk som bruke osv. På bakgrunn av en slik oversikt kan man også bedre vurdere om retorikken er tom eller innebærer reelle trusler i nær framtid. Om det er grunn til å tro at det foreligger en trussel, vil det være riktig å bore i dybden og identifisere enkeltpersoner – etter nødvendig rettslige kjennelser. Derfor må og skal nok også infiltratører brukes, men unntaksvis og under ledelse av noen som vet hva man skal bore etter.

En slik tilnærming fordrer trolig at kompetente analytikere får mer å si for prioriteringene av oppgavene i PST enn aktivistiske operatører og «føringsoffiserer».