NRK Meny
Kronikk

Nødhjelp uten militær agenda

Bistand gitt på feil måte kan gjøre mer skade enn nytte. Den norske modellen i Afghanistan må opprettholdes, mener Elisabeth Rasmusson, generalsekretær i Flyktninghjelpen.

Elisabeth Rasmusson

Det er viktig å skille mellom humanitær hjelp og militære operasjoner, ikke minst med tanke på sivilbefolkningen i Afghanistan, mener Elisabeth Rasmusson, generalsekretær i Flyktninghjelpen.

Foto: Lien, Kyrre / NTB scanpix

NRKs utenrikskommentator Gro Holm skriver i sin kommentar på Ytring mandag 9. september om problemstillinger som vi og de fleste andre internasjonale, humanitære organisasjoner står overfor i konfliktrammede områder.

Holm stiller spørsmål ved den norske, politisk vedtatte modellen for forholdet mellom humanitære og militære operasjoner. Modellen, basert på de humanitære prinsippene, innebærer et klart skille mellom militære og humanitære operasjoner. I Stortingsmelding 40, 2008–2009 om norsk humanitær politikk, slås det også fast at det er «behov for sterkere etterlevelse av de gjeldende FN-baserte retningslinjene for humanitær-militært samvirke.»

Viktig skillelinje

Flyktninghjelpen mener at Stortingsmelding 40 var et viktig steg i riktig retning i en tid da et krympende, humanitært handlingsrom vanskeliggjør vårt arbeid i stadig flere konflikter. Vi vil understreke at dette er ikke en særnorsk modell. Det er i dag bred, internasjonal enighet om at militære styrker kun skal involveres i nødhjelpsarbeid som aller siste utvei, dersom ingen sivile alternativer finnes. Utgangspunktet er at militære ikke skal drive humanitært arbeid, og humanitære organisasjoner skal ikke ha en politisk eller militær rolle.

Utgangspunktet er at militære ikke skal drive humanitært arbeid, og humanitære organisasjoner skal ikke ha en politisk eller militær rolle.

Elisabeth Rasmusson, Flyktninghjelpen

Dette er en viktig skillelinje av flere grunner. Den er helt nødvendig for sikkerheten til de som har behov og rett på nødhjelp, men må også opprettholdes av hensyn til sikkerheten til de som skal levere nødhjelp. Bistand og nødhjelp gitt på feil måte kan gjøre mer skade enn nytte. Av erfaring vet vi at uklare skillelinjer og tilknytning til en av partene i en konflikt, som de norske militære oppfattes å være i Afghanistan, kan høyne risikoen for å gjøre skade på dem som mottar hjelp.

Redde for å stemples

I Afghanistan hender det at afghanere ikke tør sende barna sine på skoler, eller bruke helseklinikker bygget av internasjonale militære styrker, fordi de er redde for at disse blir angrepet av motparten eller at de selv blir oppfattet som støttespillere for fienden. Det er viktig at sivile sikres at de kan motta humanitær hjelp uten å bli tatt til inntekt for en politisk og militær agenda.

Erfaring viser også at humanitære organisasjoners sikkerhet og mulighet til å operere i krigsområder, er avhengig av at vi oppfattes som uavhengige og har tillit hos lokalbefolkningen. Da må vårt arbeid finansieres, og drives uavhengig av militære operasjoner. Vi må også unngå alt som kan skape assosiasjoner til militære, som for eksempel unngå bruk av væpnet vakthold, sosialisering med militært personell og bruk av en del beskyttelsesutstyr.

Det er viktig at sivile sikres at de kan motta humanitær hjelp uten å bli tatt til inntekt for en politisk og militær agenda.

Elisabeth Rasmusson, Flyktninghjelpen

Sivile og militære

Holm stiller spørsmål ved om lokalbefolkningen likevel forstår skillet mellom humanitær og militær, og om de som dreper utlendinger ser skillet mellom sivil og militær. Det vi vet fra Afghanistan, er at det er mange årsaker til angrep på humanitære aktører. Vi vet også at mange væpnede aktører ikke respekterer skillet mellom sivile og militære; de angriper sivilbefolkningen og humanitære aktører – uansett hvor prinsipielle vi måtte være. Men det skyldes også strategier som de Holm beskriver; der nødhjelp, bistand og den militære innsatsen blir tettere knyttet opp til hverandre.

Når Flyktninghjelpen vurderer om vi skal gå inn i et konfliktområde, og velger hvor vi skal legge tyngden på vårt arbeid, er det to ting som er avgjørende: Hvor de humanitære behovene er størst, og hvor vi har mulighet til å få tilgang. Aldri politikk eller militære strategier.

Mange væpnede aktører ikke respekterer skillet mellom sivile og militære; de angriper sivilbefolkningen og humanitære aktører.

Elisabeth Rasmusson, Flyktninghjelpen

Når vi har kartlagt hvor behovene er størst, må vi ofte forhandle for å få tilgang til disse områdene. Da kan vi åpenbart få problemer om vi assosieres med det mange mener er en vestlig, militær og politisk okkupasjon, slik tilfellet er blant annet i Afghanistan. Noen ganger lander vi på at det er for farlig og velger å ikke starte opp eller å trekke oss ut, selv om det i noen tilfeller innebærer at vi ikke når de som har størst behov.

Ikke instrument for militæret

En stor del av vårt arbeid finansieres med statlige midler. Men vi mottar og aksepterer ikke politiske føringer på statlige bevilgninger som går imot våre prinsipper eller vår mulighet til å gi hjelp til de som trenger det mest, uavhengige av politisk, etnisk eller religiøs tilknytning. For eksempel har vi tidligere sagt nei til å øke den humanitære innsatsen i Meymaneh, fordi vi mente at det var større behov andre steder i Afghanistan.

Humanitær hjelp skal ikke være et instrument for en politisk definert, militær agenda, slik militære operasjoner er.

Elisabeth Rasmusson, Flyktninghjelpen

Humanitær hjelp skal ikke være et instrument for en politisk definert, militær agenda, slik militære operasjoner er. Rollefordelingen mellom militære og humanitære må være tydelig og strengt adskilt. En samordning av humanitær og militær innsats vil medføre at disse skillene blir enda mer utydelige. Flyktninghjelpen mener at den norske modellen må opprettholdes. Det handler om sikkerheten til humanitære arbeidere, og sikker tilgang til uavhengig, rettighetsbasert humanitær hjelp for mennesker rammet av konflikt.