To måneder etter at jeg først kom til Tunisia braket det løs i landet. Gnisninger mellom det islamistiske regjeringspartiet Ennahda og sekulære opposisjonspartier hadde vokst siden Ennahda kom til makten i 2011, og etter drapet på en sekulær politiker 26. juli fylte demonstranter gatene i Tunis.
Opposisjonen krevde at regjeringen og den tunisiske folkeforsamlingen skulle oppløses og oppfordret til demonstrasjoner. På den andre siden insisterte Ennahda at partiet hadde flertallet av parlamentsmedlemmene selv om mandatet deres gikk ut november 2012.
Demonstrasjonene økte
Demonstrasjoner og motdemonstrasjoner i hovedstaden og regionene økte i antall. Utenfor parlamentet i Tunis sto tusenvis av demonstranter og ropte sine slagord bare hundre meter fra hverandre, skilt av metallbarrikader. Et voldelig sammenstøt disse to gruppene kunne fort blitt gnisten som utløste krig i landet.
Samtidig spekulerte opposisjonen i å provosere frem sammenstøt mellom demonstranter og politiet for å motivere militæret til å gripe inn på samme måte som i Egypt. Landet var på randen av borgerkrig. Og det er den fredelige løsningen av denne krisen tunisierne fortjener heder og ære for.
Kvartettens innflytelse var essensiell
Kvartetten løste den politiske krisen ved å tilrettelegge for konstruktiv dialog mellom de politiske partiene, men også gjennom å presse dem til enighet. Overfor meg påsto alle partiene at de ønsket dialog og løsning på konflikten, men sannheten er nok at ingen ville gi seg. Konflikten var en politisk maktkamp mellom det fremvoksende islamistpartiet og etablerte eliter som nektet å akseptere valgresultatet fra 2011. I tillegg var den politiske venstrefløyen, islamistene og medlemmer av det gamle regimet historiske fiender og hadde demonisert hverandre i flere tiår.
Opposisjonen mistenkte Ennahda for å ville tvinge et strengt muslimsk styresett ned over hodet på tunisierne, mens Ennahda trodde opposisjonen ville kaste dem i fengsel. Krassest var partiet som hadde mistet to av sine politikere i attentater. De beskyldte Ennahda rett ut for å stå bak drapene og nektet å møte dem ansikt til ansikt. Kvartetten sa klart ifra at dette var partienes siste sjanse til å redde landet fra åpen konflikt, og ingen av partiene ønsket å bli syndebukken som ødela dialogen. Kvartettens politiske makt og brede sosiale forankring ga dem autoritet til å overtale og presse partiene til å sitte sammen og senere å inngå kompromisser.
Undervurderer de politiske partiene
Kvartettens arbeid var avgjørende, men prisutdelingen undervurderer innsatsen til de politiske partiene. Til syvende og sist var det partiene som måtte svelge kameler. Ennahda måtte forsvare overfor sine tilhengere at partiet skulle gi fra seg makten etter press fra historiske fiender som hadde forfulgt og torturert islamistene siden 80-tallet. På samme vis måtte opposisjonen forsvare at folkeforsamlingen dominert av Ennahda skulle fortsette sitt arbeid når tilhengere av opposisjonen hadde demonstrert i månedsvis for å sparke islamistene ut.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook og @NRKYtring på Twitter.
Udemokratisk dialog
Kvartetten blir hedret for å ha sikret en vellykket overgang til demokrati. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Den nasjonale dialogen i seg selv var ikke demokratisk, men omgikk de vanlige beslutningsprosessene i det demokratisk valgte parlamentet. Men når samarbeidet mellom regjeringen og opposisjonen brøt fullstendig sammen, var det helt nødvendig å finne et alternativt forum hvor partiene kunne snakke sammen.
Fordelingen av representanter i prosessen var heller ikke demokratisk. Regjeringen hadde flertallet av representantene i parlamentet, og for å bryte opp regjeringens dominans i forhandlingene ga Kvartetten hvert parti to representanter i den nasjonale dialogen. Et tilsvarende system i Norge ville gitt hvert av de politiske partiene på Stortinget 21 representanter uavhengig av hvor mange stemmer de fikk. Denne ordningen var nødvendig for at også Ennahda skulle inngå kompromisser, men demokratisk var den ikke.
Tilbake på riktig spor
Den nasjonale dialogen lykkes i å bringe Tunisia tilbake på riktig spor. Landet vedtok en ny grunnlov med støtte fra et overveldende flertall av representantene i folkeforsamlingen og gjennomførte nye valg. I dag sitter Ennahda i regjering med partiet Nidaa Tounes som er ledet av et sentralt medlem av det gamle regimet.
Det er likevel for tidlig å si at Tunisia har hatt en vellykket overgang til demokrati. Prosessen er enda ikke ferdig. Koalisjonen med Ennahda skaper splid innad i Nidaa Tounes, og partiets fremtid er usikker. Den nasjonale dialogen innførte også politisk konsensus som et ideal og legitim kritikk blir avvist som farlig og konfliktfremmende, også ved utarbeidelsen av lover. For eksempel ble en kontroversiell terrorlov vedtatt med overveldende flertall. Denne loven har muliggjort en rekke arrestasjoner og fengsling av bloggere og kritikere til store protester fra menneskerettighetsorganisasjoner.
Forbedring av forholdet mellom de politiske partiene og styrking av menneskerettighetene i landet vil ta tid. Fremtiden vil vise om Tunisia klarer overgangen til demokrati. Forhåpentligvis vil fredsprisen inspirere landets politikere til å lede Tunisia i retning av fred og demokrati.
Maria Glenna har skrevet masteroppgave om løsningen av den tunisiske politiske krisen i 2013 med fokus på den nasjonale dialogen. Glenna bodde i Tunisia i to år og fulgte den politiske krisen og dialogprosessen tett. Hun deltok i demonstrasjonene sommeren 2013 fra de første opptøyene 26. juli til protestene avtok i september, og har intervjuet 31 ledende representanter for Kvartetten som vant fredsprisen, politiske partier, og organisasjoner om den politiske krisen og den nasjonale dialogen.
