NRK Meny
Kronikk

Nobelkomiteen må redde Colombia

«Folkets nei» til fredsavtalen i Colombia er ikke et uttrykk for folkeviljen. På fredag må Den norske Nobelkomiteen bruke fredsprisen som våpen for å få slutt på borgerkrigen i landet.

Nobelkomitéen

Colombianerne sa natt til mandag nei til fredsavtalen mellom FARC-geriljaen og regjeringen. «Hvis Kaci Kullmann Five, Berit Reiss-Andersen, Inger-Marie Ytterhorn, Thorbjørn Jagland og Henrik Syse ikke gir årets fredspris til de modige partene i Colombia, svikter de både Alfred Nobels minne, sitt eget oppdrag og – aller viktigst – det colombianske folket», skriver kronikkforfatter. Her er Den norske Nobelkomiteen samlet på Nobelinstituttet i Oslo.

Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

Alt lå til rette for at verdens lengstvarende borgerkrig kunne avsluttes. Etter nesten fire år med intensive forhandlinger, der partene flere ganger snudde ryggen til hverandre men fant tilbake til forhandlingsbordet igjen, signerte Colombias president Juan Manuel Santos og Farc-geriljaens leder Timoleón «Timochenko» Jiménez for bare en uke siden fredsavtalen som markerte skillet mellom 52 år med krig og en fremtid fylt av håp om fred.

Nå har fredshåpet fått seg et brutalt og overraskende slag i ansiktet. I folkeavstemningen som skulle bekrefte avtalen, sa det colombianske folket nei. President Santos har sagt at det ikke finnes noen plan B. På fredag bør Den norske Nobelkomité komme ham til unnsetning, redde freden i Colombia og tenne et lys i en verden fylt av stadig mer mørke.

Fred fremfor rettferdighet

Fredsavtalen er omdiskutert og splitter folket i Colombia. Det aller mest kontroversielle punktet er at lederne for en brutal og dogmatisk gerilja, som har terrorisert det colombianske folket i et halvt århundre, skulle få slippe å sone fengselsstraff. Lederne skulle dømmes og stilles til ansvar for sine handlinger, men i stedet for å sette dem bak lås og slå, skulle straffen være å bidra til å skape varig fred i områdene de har kontrollert.

Nei-siden har også protestert mot at FARC automatisk skal tildeles representasjon i parlamentet og geriljasoldatene skal motta økonomisk støtte mens de finner veien inn i et sivilt liv. Hovedbudskapet var at president Santos har prioritert fred fremfor rettferdighet.

Colombia har fått sitt «Brexit moment»– men med mye alvorligere konsekvenser.

Stig Arild Pettersen

De hardest rammede sier ja

Resultatet i folkeavstemningen er likevel ikke et uttrykk for folkets vilje. Meningsmålinger viste helt opp til det siste et relativt solid flertall for ja-siden, og nettopp disse meningsmålingene ble kanskje fredsavtalens bane.

Mange som støtter fredsavtalen holdt seg seierssikkert hjemme på søndag. Oppslutningen var på godt under 40 prosent, og nei-siden vant med knappest mulig margin, 50,2 prosent, færre enn 60.000 av 13 millioner avlagte stemmer. Colombia har fått sitt ”Brexit moment” – men med mye alvorligere konsekvenser.

For det er ikke de som først og fremst har vært rammet av Farcs brutalitet – folket på landsbygda – som har vært negative til fredsavtalen. Med unntak av hovedstaden Bogotá, står nei-siden aller sterkest i storbyene. Da hos dem som ikke er like personlig berørt av konflikten, og som dermed heller ikke har så mye å tape på at den fortsetter.

Dette er i seg selv et viktig argument for at fredsavtalen bør inngås. De som har konflikten tettest på livene sine mener ifølge avstemningen, at president Santos har klart å finne rett balanse mellom fred og rettferdighet. Rundt regnet 19 prosent av den colombianske befolkningen klarte likevel å få stanset avtalen gjennom stemmeurnene.

Fra hauk til due

Lederen for Nei-kampanjen var Santos’ forløper som president, den konservative hauken Álvaro Uribe. Det var Uribes knallharde og flere år lange militære offensiv mot FARC som tvang geriljaen i kne og førte dem til forhandlingsbordet. I denne perioden var Santos forsvarsminister, og alle ventet at han ville fortsette langs den samme voldslinjen.

I stedet valgte Santos, i en av de mest imponerende politiske snuoperasjonene verden har sett, å sette sin egen karriere og sitt eget rykte på spill for å sikre en fredelig løsning. Med svært viktig hjelp fra norske og kubanske forhandlere ble resultatet et 297 siders dokument som omtales som den beste og mest progressive fredsavtalen i verden. Aldri før har kvinner og sivilsamfunnet spilt en så viktig rolle i en fredsavtale.

I en verden der enkel retorikk, populisme, splittelse og polarisering vinner stadig mer oppslutning – gjennom Brexit, Donald Trump, Ungarns nei til flyktninger, og krigshisseren Álvaro Uribe – så det ut til at Colombia, Santos og FARC kunne fremstå som et viktige eksempler på fornuft, dialog og forsoning.

Aldri før har kvinner og sivilsamfunnet spilt en så viktig rolle i en fredsavtale.

Stig Arild Pettersen

Tilbake til jungelen

Nå råder i stedet forvirringen og usikkerheten. FARC stod klare til å levere inn våpnene innen et halvt år, og la dem smelte om til fredsmonumenter i Bogotá, Havana og New York, og under seremonien forrige uke ba Farc-lederen om tilgivelse for smerten geriljaen har påført så mange mennesker.

Nå kan det hende de ser seg nødt til å trekke seg tilbake til jungelen og fortsatt holde et fast grep om geværene.

Nobelkomiteens ansvar

Derfor bør Nobelkomiteen komme dem til unnsetning. En fredspris til president Santos, FARCs Timochenko og en representant for ofrene – slik blant andre fredsforskningsinstituttet PRIO har foreslått – vil kunne skape en oppmerksomhet og en folkelig mobilisering i Colombia og resten av verden. Og det momentet vil det være vanskelig for Uribe og resten av nei-siden å motstå. Da må de gi presidenten den støtten, legitimiteten og motet han trenger for å sørge for at fredsavtalen reddes i havn og borgerkrigen endelig får en slutt.

En fredspris til president Santos, FARCs Timochenko og en representant for ofrene vil kunne skape en folkelig mobilisering i Colombia og resten av verden, som nei-siden ikke kan motstå.

Stig Arild Pettersen

Hvis Kaci Kullmann Five, Berit Reiss-Andersen, Inger-Marie Ytterhorn, Thorbjørn Jagland og Henrik Syse ikke gir årets fredspris til de modige partene i Colombia, svikter de både Alfred Nobels minne, sitt eget oppdrag og – aller viktigst – det colombianske folket.

I stedet bør de gripe den historiske muligheten til å stå på fornuftens, forsoningens og fredens side.