Nobel og tomhetens strategi

I høst har NRK-serien «Nobel – fred for enhver pris» høstet anerkjennelse fra mange kanter. Det er en spennende og godt fortalt historie, og den delen som følger en norsk avdeling i Afghanistan har fått skryt for å gi en god fremstilling av virkeligheten slik den ble opplevd av dem som var der.

Uklare motiver

Fremdriften i serien er som vanlig basert på at gjenkjennbare beveggrunner og motiver flettes inn i hverandre på uklare og overraskende måter. Noen slåss for egen vinning, noen av hevngjerrighet, og noen av pliktfølelse og nestekjærlighet. De ulike aktørene blir gjennom episodene sauset inn i floker de ikke helt forstår, og som de ikke ser noen utgang på. Før det hele løsner til slutt, som regel.

Men kanskje hadde Nobel blitt enda bedre, om serien istedenfor å spinne rundt de velkjente menneskelige motiver som frykt, hevn og grådighet, heller hadde lagt til grunn at den store utfordringen med operasjonen i Afghanistan var fraværet av motiver.

Vi ante ikke hvorfor vi var der. Det høres kanskje merkelig ut. Man sender da ikke hundretusener av soldater til et fremmed land uten å vite hva de har der å gjøre?

Hvorfor Afghanistan?

Det er lett å glemme hvordan denne krigen begynte. Den startet ikke med at Bushadmirasjonen blinket seg ut et land i verden som var spesielt godt egnet for væpnet utviklingsarbeid og nasjonsbygging utenfra, eller som var breddfullt av lett tilgjengelige naturresurser.

Det var motsatt. Det var Afghanistan som valgte USA, i den forstand at sporene fra terrorangrepet 11. september 2001 førte til deres territorium.

Hvor lite entusiastisk forsvarsminister Donald Rumsfeld var til dette prosjektet kommer best til uttrykk gjennom meldingen han sendte til president Bush på vei hjem fra et besøk i regionen i november 2001: «Min bestemte mening er at vi bør begrense oss til å finne terroristene som har slått seg ned i Afghanistan. Vi bør ikke gjøre en karriere ut av å transformere Afghanistan».

Støtte til USA

Lenge før Talibans fall ga derfor samme Rumsfeld i november 2001 ordre til USAs øverstkommanderende i Afghanistan, general Tommy Franks, om å blåse støvet av planene for et angrep på Irak. Generalens umiddelbare reaksjon på den ordren, sier noe om hva han mente om prioriteringene: «Son of a bitch!» Kunne han i det minste ikke få gjøre seg ferdig med det han holdt på med før de skulle jage videre? Det fikk han ikke. Afghanistan var fullstendig uinteressant, sett fra Washington.

Norges problem, var at vi sammen med en rekke andre vestlige land hadde slått følge med USA til Afghanistan. Ikke fordi USA trengte oss der, eller fordi noen av oss hadde spesielle forutsetninger for jobben. Grunnen var at vi ønsket å vise solidaritet med vår viktigste allierte i en svært usikker situasjon.

Opererte i et tomrom

Langt hjemmefra oppsto det derfor et fenomen som kalles the Abilene paradox. Paradokset handler om en familie som drar på en slitsom, svett og lang søndagstur for å spise middag. Ingen av familiemedlemmene setter pris på denne turen, men de «ofrer» seg for fellesskapet fordi de feilaktig tror at alle de andre har lyst på denne turen. Faktum er altså at de kunne ha tilbrakt en rolig søndag hjemme, om de bare hadde snakket bedre sammen.

Følg debatten: Facebook og Twitter

Slik var også stemningen blant de internasjonale styrkene i Afghanistan. Ingen satte større pris på å være der, men man ble fordi man antok at i hvert fall noen, i tillegg til krigsherrene og de korrupte, satte pris på nærværet. Men USA, som tok med seg gjengen til Abilene, hadde som vi har sett mistet interessen for Afghanistan. De andre var der fordi de var der. Og ingen ville ødelegge stemningen.

Det var i dette rommet Aksel Hennie og hans kamerater opererte. Hvor ingen hadde svaret på spørsmålet: Hva i all verden gjør vi her, egentlig? Det var selvfølgelig mange forsøk langs veien på å besvare spørsmålet om mål og hensikt, men ingen av dem var særlig vellykket. Gitt at svaret ikke fantes, ble det meste naturligvis etterrasjonalisering og ønsketenkning. Den egentlige grunnen ble for lite storslagen til å kunne legitimere den omfattende innsatsen.

Ingen strategi

Hva gjorde så Forsvarets avdelinger i dette strategitomme rom? De gjorde selvfølgelig det Forsvarets personell er trent til å gjøre. Om det var det situasjonen krevde, var helt underordnet. At enkelte veteraner følte manglende politisk anerkjennelse for den jobben de gjorde, er derfor ikke spesielt rart. For hva drev de egentlig på med?

Nobel hadde kanskje blitt en mer stimulerende serie om den også hadde forsøkt å bearbeide kunstnerisk livet i det strategitomme rom. Sisyfosarbeid med bombekaster og skarpskytterrifler, kan gi grunnlag for god etisk refleksjon.

Min hensikt med denne kronikken er ikke å gi tips til kommende manusforfattere. Mitt poeng er å reise følgende spørsmål: Er vi lenger i stand til å utvikle meningsfull og realistisk militær strategi? Og nesten like viktig: Er Forsvaret i stand til å gjennomføre den, om en strategi skulle dukke opp?

Det kan komme en dag hvor slikt blir viktig.