NHO på sitt beste har landsdekkende kunnskap om virkelighetens verden ute i bedrifter og lokalsamfunn.
Det er ren og skjær sunn fornuft når administrerende direktør Kristin Skogen Lund denne uka tar til orde for å «justere de urealistiske ambisjonene» etter «20 års erfaring med at rundt en tredel faller ut av videregående opplæring».
For å gi arbeidsorientert ungdom mulighet til å gå direkte ut i praktisk lære etter ungdomsskolen, fremmer NHOs Årskonferanse i dag forslag om toårig opplæring i bedrift fram til «praksisbrev», som deretter kan bygges på til fullt fagbrev. Det samme ble fremmet av Manifest Analyses Årskonferanse i 2012. Tverrpolitisk enighet bør være innen rekkevidde.
NHO på sitt beste foreslår håndgripelige tiltak basert på kunnskap og praktisk erfaring. NHO på sitt verste er annerledes.
Å sette pris på lærerne
Denne uka fortalte administrerende direktør i NHO Kristin Skogen Lund det norske folk at skolen er en arbeidsplass hvor «innsats og gode resultater ikke settes pris på». Kan det være så ille?
Er det virkelig slik at ingen lærere opplever at foreldre setter pris på solid innsats, at ingen elev responderer på engasjert undervisning, at ingen rektor roser pedagogen som strekker seg litt lenger for å lykkes i klasserommet?
Hvordan kan NHO-sjefen inne på sitt kontor vite at innsats ikke settes pris på i norsk skole? Jo, fordi lærerne ikke har individuell resultatlønn.
Med «sette pris på» mener Skogen Lund altså bokstavelig talt å sette pris på. Det er fristende å tenke at en bedriftsøkonom er en som kjenner alle ting pris og ingen tings verdi.
NHO foreslår lønnskonkurranse mellom lærerne for å «trekke flere gode søkere til studiet enn i dag». Mens lærernes organisasjoner mener økt lønnsnivå vil styrke status og rekruttering, er Skogen Lunds vri å heller øke den interne konkurransen.
Hva motiverer oss?
Vil dette styrke rekrutteringen?
Én ting er hvor mange som finnes av disse unge som Skogen Lund ser for seg, han som tenker at «Nå som de har individuelle tillegg og mer ulikhet i skolen, fikk jeg skikkelig lyst til å bli lærer!» Et annet spørsmål er om det er disse vi helst vil rekruttere.
Dernest mener NHO at individuell prestasjonslønn vil «øke læringstrykket og motivasjonen.» Motivasjonsargumentet er NHO på sitt verste.
Når Kristin Skogen Lund foreslår pengepremier for å øke «motivasjonen» til lærerne, forteller hun samtidig at de per i dag mangler motivasjon for å gjøre en skikkelig innsats. På hvilket grunnlag utnevner en direktør fra privat forretningsliv seg selv til dommer over pedagogene i de tusen klasserom?
Hva gjør Skogen Lund kompetent til å bedømme motivasjonen i en fellesskole som i over hundre år har gått i spissen for Norges utvikling fra fattig utkant til et av verdens mest effektive og vellykkede samfunn?
Ser bort fra forskning
Det ville vært like tilbørlig av Utdanningsforbundets leder å uttale seg om manglende motivasjon blant mellomledere i reiselivsnæringen. NHO ser ikke bare bort fra hva lærerne selv mener, men også forskningen på feltet. Den viser at individuell prestasjonslønn kan utarme den viktigste kilden til høy lærerkvalitet: pedagogens indre motivasjon.
Sjefen for en metaanalyse av 128 studier på området, professor Edward L. Deci ved Rochester-universitetet i New York, konkluderer:
«Fakta er helt tydelige. Det finnes ingen tvil om at under så å si alle omstendigheter der folk gjør noe med mål om å oppnå belønning, så underminerer ytre, håndfaste belønninger den indre motivasjonen.»
Det trengs ikke all verdens indre motivasjon for å sløye fisk på akkord, så der er akkordlønn kanskje relevant. Men en lærer som ikke brenner for å se sin innsats gjøre en forskjell i den enkelte elevens utvikling, som ikke drives av en indre forpliktelse som handler om å kunne se elevens foreldre i øynene og vite at «i dag har jeg gjort den samme solide innsatsen for å ivareta ditt barn som jeg ønsker at skolen skal gjøre for mitt eget», den læreren vil aldri bli noen stor pedagog.
Konkurransens magiske kraft
Ser ikke NHO det problematiske i å knytte pengebelønning av voksne til barnas prestasjoner? Systemet nærmest oppfordrer til at barn i skolen skal brukes som middel for voksne menneskers økonomiske mål.
NHO på sitt verste bygger ikke på praktisk kunnskap, men gammel skrivebordsteori. Teorien bak resultatlønn for lærere, er at mennesker presterer dårlig når de ikke tvinges til å konkurrere. Hadde dette vært sant, ville ikke dagens Norge eksistert.
Gjennom å erstatte kapitalistisk konkurranse med effektive fellesløsninger på en rekke samfunnsområder har Norge oppnådd verdens høyeste produktivitet, sysselsetting og livskvalitet – målt på de fleste måter.
NHOs sentralkontor klarer ikke å anerkjenne hvor godt fellesskap faktisk fungerer. I stedet tviholder man på Thatchers teori om konkurransens magiske kraft.
Når en av landets mektigste direktører forsøker å presse en virkelighetsfjern teori nedover hodet på landets lærere, er det ikke NHO på sitt beste vi ser.
