Mandag vil seks år gamle barn risikere å innrulleres i det offentlige Norge ved å få et nettbrett med navnet inngravert på baksiden.
De får en oppfordring om å møte verden gjennom en skjerm.
Det fremstår som en dårlig løsning, basert på all tilgjengelig kunnskap.
For visste vi det ikke fra før, gjorde korona-våren det tydelig for alle: Norsk skole helt ned til 1. klasse har blitt digital.
Det må vi snakke om, selv om kunnskapsminister Guri Melby nylig kalte debatten om nettbrett i skolen «utdatert».
Faktum er imidlertid at debatten aldri har kommet skikkelig i gang.
Hovedårsaken er at Melby og hennes meningsfeller ikke har faglige argumenter som støtter deres synspunkt.
Det de derimot har nok av, er flere tiårs akkumulert prestisje som sammen med milliardbeløp er pøst inn i et digitaliseringsprosjekt ingen aner utfallet av.
Derfor er det ikke så rart at man forsøker å avblåse diskusjonen før den egentlig har begynt.
Taktikken er å stemple meningsmotstandere som bakstreverske, samtidig som man pleier en selektiv omgang med den forskningen som foreligger, mens eget standpunkt frontes av påstander kamuflert som fakta.
Et bedre ord på slike «fakta» er myter. Og her følger tre av de vanligste.
Myte 1: Barn lærer bedre med digitale læremidler
Det hevdes gjerne at digitale læremidler gir en «positiv læringseffekt». Denne påstanden søker legitimitet i enkeltrapporter om at unger synes det er gøy med nettbrett, slik tilfellet var i min hjemkommune Lillehammer.
Hvis man ser på læringseffekten er den uavklart, men den begrensede informasjonen man har, tyder generelt sett på negative resultater.
PISA-testene, som sammenligner ferdighetene til skoleelever i ulike land, er utarbeidet av OECD (Organisasjonen for økonomisk utvikling og samarbeid). PISA-testene har vært viktige i utformingen av norske skole de siste tjue årene.
Men når OECD har lagt frem dokumentasjon på en negativ sammenheng mellom resultater og bruk av digitale læremidler, har funnene blitt neglisjert.
Dette gjelder også andre undersøkelser, som det norsk-ledede forskningsprosjektet COST E-READ, som viser at barn lærer dårligere av å lese lengre tekster på skjerm.
Myte 2: Barn rustes for fremtiden ved å få egen skjerm i første klasse
Det hevdes at barna våre må bli digitale så tidlig som mulig. Men hva slags kunnskap ligger egentlig bak denne antagelsen?
Da nye lærerplaner ble innført i norsk skole i år, var de basert på arbeidet til Ludvigsen-utvalget og utredningen Fremtidens skole.
Der skrives det at det digitale skal ha en tilstedeværelse i skolen. Men i utvalgets hovedkonklusjoner nevnes ikke digitale læremidler med et eneste ord, langt mindre frontes en allmenn innføring av disse.
I stedet vektlegges dybdelæring og selvstendighet.
Da jeg i vinter intervjuet eksperter fra IT-bransjen og lærere på tekniske høyskoler, fremmet de det samme synet.
De vil ikke ha skjerm ut av skolen.
Men de etterlyser mindre skjermbruk, ikke «riktigere skjermbruk» – og et større fokus på samarbeid og konsentrasjon.
Og som en IT-gründer sa: Du lærer ikke å utvikle en app av å sitte på app.
Myte 3. Innføring av skjerm i skolen reduserer sosiale skiller
Norsk skole har vært under digitalisering i 40 år, men skjøt fart på 90-tallet med Arbeiderpartiets skolereformer. Den gangen var sosial likhet et sterkt og legitimt argument.
PC hjemme var for de få.
I dag viser statistikken at alle norske tiåringer har tilgang på smarttelefon. Men det ikke alle har tilgang på, er tett oppfølging av levende mennesker.
I USA argumenteres det for eksempel for at menneskelig kontakt er et knappere gode og en sterkere sosial markør enn digital teknologi. For noen norske barn vil skjerm på skolen balanseres av skiturer på ettermiddagen og lange lesestunder under kveldsmaten.
For mange vil fem timer skjerm på skolen følges av fem timer skjerm hjemme. På en egen digital enhet med full internettilgang. Uten oppfølging.
Jeg mener ikke at det digitale skal ut av skolen.
En rekke dyktige lærere klarer å balansere den digitale bruken i sine klasserom.
Men det at hvert enkelt skolebarn skal ha sin egen skjerm er i beste fall et gedigent eksperiment. I verste fall en varslet katastrofe, der de minst ressurssterke barna blir taperne.
For ett år siden skrev jeg ytringen De digitale prøvekaninene da min datter fikk sitt nettbrett i 4. klasse. Ett år senere er innlegget blitt en bok med samme navn.
I fjor var det de ubesvarte spørsmålene som plaget meg. Nå er det svarene jeg har funnet som gjør meg urolig.
Og det kanskje mest problematiske er at det ikke finnes noen nasjonal norm eller dedikert studie av barn, skjerm og skole. Ansvaret er i stedet plassert hos lokal skoleledelse. Om enn klappet frem av en kunnskapsminister som paradoksalt nok fornekter kunnskap.
Dette må endres. Vi trenger en nasjonal retningslinje for skjermbruk i barneskolen.
Og den må baseres på kunnskap – ikke tro, håp og ubetinget teknologiforelskelse.
