Det er behov for større utskiftning, og kanskje tid for et politisk ansatt embetsverk, skriver Erik Lundesgaard i en kronikk på NRK Ytring 3. desember. Jeg fraråder Lundesgaards forslag av flere årsaker.
Først og fremst fraråder jeg det fordi faste stillinger i embetsverket innebærer en kontinuitet som gir de beste forutsetninger for å opparbeide grundig sakkunnskap. I en situasjon med hyppige regjeringsskifter vil en tilsvarende utskiftning av toppen av embetsverket i praksis innebære full stans i utredningsprosessene.
Filter for fagkunnskap
Et større politisk sjikt på toppen av embetsverket vil kunne danne et uheldig filter mellom statsråd og sakkunnskapen i embetsverket. Statsråden vil ikke få den direkte kontakten med sakkunnskapen og dermed heller ikke de faglige motforestillingene som kan være svært viktige for å unngå vedtak som bygger på feilaktig grunnlag.
De politisk oppnevnte vil i mye sterkere grad kunne delta i og styre utredningsprosessene underveis, noe som vil være uheldig for faglig kvalitet og for tilliten til departementene som fagmiljøer. Det økende antallet statssekretærer har allerede lagt grunnlag for en slik tendens. Erfaringene fra USA, som har et slikt system, synes ikke å være positive.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Politisk kommunikasjon
Det som kan diskuteres, er likevel om kommunikasjonssjefsstillingene bør politiseres. Disse stillingene ivaretar en funksjon som i praksis beveger seg svært nær politikerrollen. Det dreier seg om politikkformidling, altså å bistå med å sette den politiske dagsorden gjennom kampanjer, lanseringer hvor målet er å pakke inn statsrådens politikk på en måte som bidrar til å gjøre den til godt nyhetsstoff. Dette ble utdypet i Statskonsult-rapporten «Ja vel statsråd? 2007:27» og i Difi-rapport 2011:11 «Hva skjer i departementene?»
Men istedenfor å politisere kommunikasjonssjefen kan en bedre måte å gjøre dette på, være å forbeholde en statssekretærstilling for denne funksjonen, mens kommunikasjonssjefen underordnes denne og fortsetter som upolitisk. Enkelte departementer praktiserer en slik ordning.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Åremål for departementsråder
Lundesgaard virker egentlig mest opptatt av å sikre mer utskifting på toppen av embetsverket enn av at det skal politiseres. Dette er et godt poeng, og det kan gjøres ved å innføre åremål for departementsråder.
I så fall bør det imidlertid ikke skje på den vanlige måten med adgang til gjenoppnevning, for eksempel seks pluss seks år. For å unngå at departementsråden fristes til å opptre taktisk når første periode nærmer seg slutten, for eksempel ved å unnlate å fremme faglige motforestillinger mot statsrådens ideer, bør det ikke være adgang til gjenoppnevning. Derimot bør åremålsperioden være lang, for eksempel ti år, for å sikre tilstrekkelig kontinuitet i ledelsen.
