Stein Arne Nistad publiserte søndag 21. august en ytring der han beskriver sin opplevelse av en tur i Aurlandsdalen og mimrer om energibruk i barndommen.
Det er fin lesning og de fleste av oss som har gått i regulerte fjellområder har liknende opplevelser. Det er likevel flere upresise momenter i kronikken.
Tittelen «Noen har stjålet farsarven vår» indikerer at det har skjedd en forbrytelse. Men det er ingen som har stjålet noe.
Tvert imot er over 90 prosent av norsk vannkraft eid av det offentlige, den norske stat og norske fylker og kommuner. Det er det offentlige som mottar inntektene fra kraftproduksjonen.
Norske myndigheter har full råderett over energiressursene og det er demokratisk fattede vedtak som bestemmer hvordan vi regulerer kraftmarkedet.
Aurlandsdalen er fortsatt en naturperle, til tross for at Aurland er et av områdene i landet med størst kraftproduksjon.
Som Nistad selv observerer, er Aurlandsdalen et strålende eksempel på at det går an å kombinere kraftproduksjon og bevaring av naturverdier.
Nistad skriver at Strandevatn i Hol kommune fremstår som en «steinørken etter vettløs nedtapping».
Fakta er at tilsiget øverst i Hallingdal i år er halvparten av normalen. Det har så å si ikke har vært produsert kraft fra vann i dette magasinet siden snøsmeltingen, faktisk kun 16 timer siden 1. april.
Det er på ingen måte miljøkriminalitet, men uten tilsig, snø eller regn blir heller ikke magasiner fylt opp.
Vi har stor forståelse for at folk er frustrerte over de ekstremt høye strømprisene, men de høye prisene er forårsaket av krig i Europa og tørt vær i Sør-Norge, ikke av at noen har stjålet vår farsarv.
Tvert imot har det norske samfunnet store inntekter fra kraftproduksjonen i form av skatter og avgifter.
Vi kan heller ha en diskusjon om hvordan vi fordeler inntektene ut igjen til folk og næringsliv, og hvordan vi best kan øke produksjonen av fornybar energi.
Følg debatten:
