Kronikk

Nei til niqab!

Frankrike har fått medhold i forbudet mot å bruke heldekkende slør på offentlige steder. Hva kan Norge lære av det?

Fransk kvinne med niqab

Bildet fra Paris 29. juni viser en fransk kvinne med niqab. 1. juli gav Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg Frankrike medhold i landets forbud mot å bruke heldekkende slør på offentlige steder.

Foto: STEPHANE DE SAKUTIN / Afp

I Frankrike er det forbudt ved lov å bruke niqab utendørs. Forbudet er ikke bare begrenset til visse situasjoner eller bestemte områder: det gjelder i hele det offentlige rom, og til enhver tid.

Flere reagerte på forbudet, og en muslimsk kvinne brakte det inn for den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen godtok det franske forbudet i en prinsipiell dom som falt 1. juli. Domstolen aksepterte det franske argumentet om at det å bære niqab er i motstrid med prinsippene om å leve sammen i et samfunn siden disse kvinnene ikke kan kommunisere og delta på linje med andre, og at franske myndigheter derfor kan gjøre legitime inngrep i religionsfriheten.

LES OGSÅ: Tillater forbud mot burka

Knytter seg ikke spesifikt til Islam, men ...

Det franske forbudet gjelder generelt, i alle fall i teorien. Det knytter seg ikke spesifikt til islam eller til kun denne klesdrakten. På den andre siden er det opplagt at det er nettopp islam – og de mer konservative tilhengerne – denne loven har som mål å regulere.

Er denne loven – og denne dommen – egnet til å fremme toleranse, sosial ro og ikke-diskriminering?

Njål Høstmælingen

Frankrike er i en særstilling i Europa, som et krysningspunkt mellom Afrika og Europa og mellom katolikker, protestanter, muslimer og jøder. Gitt sin beliggenhet, sin kolonifortid og sin tidvis sjenerøse innreiseordning, har Frankrike i dag en svært stor andel muslimer. Samtidig har Frankrike siden revolusjonen forfektet et skarpt skille mellom verdslig og religiøs makt (laicité). Makteliten i landet går ikke av veien for lange og dyptpløyende filosofiske diskusjoner for å finne frem til egnede reguleringer, noe som også er synlig i argumentasjonen i denne dommen.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Først ute med forbud

Frankrike var det landet i Europa som først var ute med gjennomgripende forbud mot det religiøse hodeskautet hijab, og møtte da liten forståelse i mange andre europeiske hovedsteder. De har også hatt en aktiv og tøff politikk mot omskjæring av jenter. Forbudet mot niqab følger denne linjen.

Det er flere grupperinger som støtter resultatene, selv om argumentene ofte er ulike. Eksempelvis vil feminister hevde at det er myndighetenes plikt å sette grenser for religionsutøvelse som er til hinder for likestilling mellom kjønnene, nasjonalister trekker frem at disse ordningene er fremmede i den franske kulturen, mens sekulære krefter gjerne vil bygge ned religionens betydning i samfunnet.

Stort spillerom for hvert enkelt land

Selv om menneskerettighetsdomstolen godtar det franske forbudet, nevner den at de grunnverdiene som ligger til grunn for dens avgjørelser, som eksempelvis toleranse, sosial ro og ikke-diskriminering, også må sikres. Domstolen er derfor kritisk til religionsintolerante utsagn som falt i forbindelse med innføring av den franske loven.

Det er flere grupperinger som støtter resultatene, selv om argumentene ofte er ulike.

Njål Høstmælingen

Men samtidig sier domstolen klart at i dette feltet er det så store ulikheter mellom de europeiske landene, og så sterke politiske meninger innad i landene, at hvert enkelt medlemsland må få et stort spillerom for å finne frem til reguleringer som passer dem.

Dommen kan leses som et knefall for dem som kritiserer domstolen for å ha gått for langt i å stille krav til medlemslandene. Særlig England har vært toneangivende her, med diskusjoner om å trekke seg ut av domstolsordningen. Interessant er det derfor at det nettopp i England – i etterkant av økende oppslutning om britisk nasjonalisme – gjennomføres en selvransakelse om deres tolerante politikk gjennom årtier har feilet, og at myndighetene må stille større krav til innvandrede religioner.

To ting å lære for Norge

Vender vi blikket mot Norge, er det to ting å lære. Det ene er at også vi kan forby bruk av niqab om vi så ønsker, i alle fall dersom vi argumenterer og regulerer på samme måte som det nå er gjort i Frankrike. Og det andre følger av det første: de norske vage ordningene om forbud mot niqab i skolen, hvor gjennomføring i for stor grad overlates til den enkelte skoles og kommunes skjønn, holder ikke målt opp mot de kravene som stilles om ikke-diskriminerende ordninger.

Også vi kan forby bruk av niqab om vi så ønsker, i alle fall dersom vi argumenterer og regulerer på samme måte som det nå er gjort i Frankrike.

Njål Høstmælingen

En mulig konsekvens av denne dommen er at loven fort blir anvendt på en diskriminerende måte.

Tar man loven på ordet, vil personer som bruker solbriller kunne bli rammet av det samme forbudet. Det er opplagt at lovgiver ikke hadde slike forhold i tankene da loven ble vedtatt, og det er like opplagt at loven ikke vil bli håndhevet på en slik måte.

Om loven evalueres etter en stund, risikerer man å finne tall som viser at den i all hovedsak rammer det noen franske politikere hevdet da loven ble vedtatt, nemlig islam.

Er dommen egnet til å fremme toleranse?

Når myndighetene ikke kan – eller tør – være åpne om begrunnelsene for reguleringene, risikerer man i neste runde at det rammer folks tillit til systemet. Om ikke folk flest reagerer på de usagte begrunnelsene i dette tilfellet, vil det helt klart legges merke til i de mer politisk aktive og konfronterende delene av den muslimske befolkningen.

Og da er vi tilbake igjen i den europeiske menneskerettighetsdomstolens noe lakoniske henvisning til toleranse, sosial ro og ikke-diskriminering: er denne loven – og denne dommen – egnet til å fremme disse verdiene?