Mens vi med god grunn diskuterer hvordan vi skal forholde oss til CO₂-utslipp og klimaendringer, går andre nyheter under radaren. I en uke der nyhetsbildet her hjemme var dominert av krenkelse over en politiker i indianerkostyme, ble det publisert en studie som ellers har vakt berettiget oppsikt: Den totale mengden insekter i 63 tyske naturreservater er redusert med 75 prosent siden undersøkelsene ble startet i 1989. Midt på sommeren er nedgangen på opptil 82 prosent.
Arter forsvinner
Dette er dramatisk. I denne sammenhengen er det ellers så inflaterte ordet berettiget. Etter alt å dømme er dette representativt for utviklingen i store deler av Sentral-Europa, men siden dette er forskning og overvåkning som er lite prioritert og finansiert, er det mangel på kunnskap.
Biedøden er imidlertid godt dokumentert over store deler av verden, og for karismatiske grupper som sommerfugler, bier og humler er det også påvist en halvering i Europa mellom 1990 og 2011. Dette er altså snakk om nedgang av antall individer, men i kjølvannet av dette er også dokumentert tap av arter.
Det var nedgangen i biebestander som for alvor viste hvordan vi er avhengig av pollineringstjenestene disse artene utfører, og om vi hever blikket fra oss selv og ut over landskapet så ser vi hvilken nøkkelrolle disse vingede skarer har på mange områder. De er navet i økosystemene.
En ond sirkel
80 prosent av ville planter avhenger av insektpollinering og 60 prosent av fuglene har insekter som føde – og planter og fugler representerer også et mangfold vi verdsetter. Når det gjelder blomster og bier så er det er gjensidighet i dette, et fattigere landskap med monokulturer gir færre planter som insekter kan dra nytte av og færre insekter igjen gir mindre plantemangfold. En typisk negativ spiral.
I 2015 kom en stor studie som viste at i løpet av de siste tretti årene har Europa mistet drøyt 400 millioner hekkefugler, og ikke minst er det kulturlandskapets karakterarter er de som tallmessig har gått mest tilbake. Studien var basert på data fra 25 nasjoner. Ved lanseringen av funnene slo hovedforfatteren bak studien fast at «nedgangen i fuglebestander kan knyttes til moderne landbrukspraksis, ødeleggelse av leveområder og fragmentering av habitater».
Tydelige advarsler
Siden sprøytemidler kan føyes til listen over mistenkte når det gjelder insekter, så vil det også påvirke de som lever av insekter. Tidligere tiders gruvearbeidere hadde kanarifugler med i gruva som advarte dem mot oksygenmangel. Hvis fuglen falt av pinnen gjaldt det å komme seg ut i en fart. Både insektene og fuglene kan ses som landskapets kanarifugler, de gir oss en tydelig advarsel om at vi nærmer oss en faregrense der det gjelder å handle nå.
På toppen av dette kom så WWFs «Living Planet» rapport samme år (2015) som viste en gjennomsnittlig nedgang på 50 prosent av verdens dyrebestander over bare 40 år. Dette er basert på en sammenstilling av publiserte data på utvikling av bestander av pattedyr, fugler, reptiler, amfibier og fisker. En ny rapport året etter, der flere arter var inkludert, forsterket dette bildet. Når det gjelder artsutryddelse vet vi mindre, bare at vi også her påvirker verdens mangfold sterkt negativt.
Reduserte bestander innebærer ikke at artene som sådan vil forsvinne, men vandreduen kan tjene som et eksempel til ettertanke. Den var i sin tid trolig verdens mest tallrike fugl med flokker som kunne telle hundretusener av individer. I løpet av 150 år ble den slaktet ned, og artens siste representant, Martha, døde i Cincinnati Zoo i 1914 som er dokument over vår dårskap og kortsiktighet.
Vi bryr oss for lite
Vi vet selvsagt bedre nå – kanskje. Vi er nå på vei inn i en ny tidsalder, Antropocen, menneskets tidsalder, men det er en herostratisk anerkjennelse siden tidsepoken er karakterisert ved vårt massive, kollektive fotavtrykk på planeten, et fotavtrykk som ikke bare handler om klima. Hvert år utarbeider Global Footprint Network noe som kalles Earth Overshoot Day. Som navnet vitner om er dette den dagen da vi har forbrukt klodens årlige produksjonskapasitet. I år falt denne dagen på 2. august.
Hvor mye elendighet tåler vi før vi blir immune mot denne typen nyheter? Bekymrer vi oss egentlig for miljøet til de som skal komme etter oss, eller har vi mentalt lite plass til overs etter at formuesskatt og indianerkostymer har krevd sitt?
Kanskje gjør tap av mangfold allikevel større inntrykk enn klima, for mens CO₂ for mange har noe abstrakt ved seg, så er natur og arter konkrete. Det er kanskje symptomatisk at en fersk studie viser at selv i den grønne nasjonen Tyskland så er folk bare marginalt opptatt av klima. Samtidig har Maja Lundes «Bienes historie» ligget 30 uker på de tyske bestselgerlistene.
Mulig å endre utviklingen
Noen mener planeten hadde vært et bedre sted uten oss, men det er et dystopisk synspunkt. De fleste av verdens arter hadde nok trukket et lettelsens sukk, men tross vår kortsiktighet er det mye godt å si om oss også.
Vi er den eneste art med et forhold til etisk rett og galt, og vi erkjenner nå at ikke bare er det etisk galt å underminere andre arters livsgrunnlag, men det vil til sist ramme oss selv også.
Dette kan vi gjøre noe med: Å bevare leveområder, gjenopprette oaser i et ellers monotont landbruksareal, bruke mindre sprøytemidler, tenke på annet enn effektivitet i landbruket og være villig til å betale noe mer for mat.
På sikt seiler klimaendringer opp som en overordnet trussel også mot mangfoldet, så vi slipper ikke unna den utfordringer her heller.
Følg NRK Debatt på og
