Nato-toppmøtet i Warszawa denne helgen ble avholdt i et Europa preget av usikkerhet og kriser. Den syriske flyktningkrisen har gitt hundretusener av flyktninger på kort tid, og i Tyrkia har den demokratiske utviklingen blitt reversert under den nåværende presidenten. I tillegg har vi i øst en situasjon med lavintensitetskonflikt i deler av Ukraina og Russlands annektering av Krim.
Hovedtema på Nato-toppmøtet har vært forholdet til Russland. Her i Vesten ser man på Russland som aggressoren man må beskytte seg mot. Men sett fra Russland er det derimot Nato som oppfattes som en trussel – en trussel som kryper stadig nærmere. Kjenner man russisk historie er det mulig å forstå bekymringen.
Russernes frykt for invasjon
Presset under den kalde krigen knekte det gamle Sovjetunionen, og ut av ruinene oppsto et mindre og mer sårbart Russland. Russland har ingen naturlige grenser, og har gjennom historien blitt invadert fra både øst, vest, nord og sør.
Russisk politikk har derfor historisk dreid seg om å skaffe store nok buffersoner rundt det russiske kjerneområdet til at man kan mobilisere mot en ytre fiende. Denne strategien fungerte både mot Napoleon i 1812 og mot Hitler i 1941. På mange måter har denne tenkningen blitt en del av den kollektive russiske psyke.
Ville gjenreise stormakten
Demokratiseringen av Russland på 1990-tallet var mislykket. Privatiseringen av enorme offentlige verdier havnet i lommene på noen få oligarker. Likevel lyktes president Jeltsin å drive det russiske samfunnet i en mer demokratisk retning, der rimelig frie og rettferdige valg ble avholdt.
Men da en syk Jeltsin på nyttårsaften 1999 måtte gi makten videre til sin statsminister Putin, arvet den nye lederen et konkursbo. Hans første punkt på agendaen var å få kontroll med oligarkene, som på 1990-tallet hadde overtatt store verdier for en billig penge og nå sto i fare for å utarme Russland ytterligere. Det lyktes han med. De oligarkene som havnet i opposisjon til Putin har enten havnet fengsel eller forlatt Russland, mens de som tok budskapet til seg om å holde seg borte fra politikken har blomstret.
Putins neste punkt var å forsøke å gjenreise Russland som en regional stormakt. Godt hjulpet av oljeprisøkningene på 2000-tallet ble militæret reformert og oppgradert, og består i dag av godt utrustede og i all hovedsak profesjonelle styrker med stor mobilitet. Dette er styrker som trener på hybrid krigføring, altså en kombinasjon av militære angrep mot en motstander sammen med ødeleggelse av infrastruktur, dataangrep og desinformasjon.
Russland har fått økt selvtillit
Sammen med de militære reformene på 2000-tallet økte Russlands selvtillit som utenrikspolitisk aktør. Slik Russland ser det skal de konsulteres og tas hensyn til når endringer skjer i områdene til det tidligere Sovjetunionen, hvor det også mange steder bor betydelige russiske minoriteter.
I 2008 signerte president Medvedev en lov som sa at når russiske borgeres liv og interesser var truet har Russland lov til å intervenere militært. Det var blant annet denne loven som ble brukt for å rettferdiggjøre den folkerettsstridige annekteringen av Krim.
Test på den russiske doktrinen
Den første testen på den nye russiske doktrinen var Georgia i 2008. Georgia søkte Nato-medlemskap aktivt, og sendte til og med store deler av sin profesjonelle hær til Irak som en slags jobbsøknad. Da slo Russland til. Gjennom å provosere Georgia til å skyte først invaderte de og tok kontroll over to provinser med russiske minoriteter.
- Følg debatten: og
Den andre testen var Ukraina. Russland ser Ukraina som en del av sin interessesfære, og ønsker ikke at landet søker seg mot EU og Nato. Demonstrasjonene på Maidanplassen i Kiev var en reaksjon på president Janukovitsj sitt forsøk på å stoppe Ukrainias vestvending ved å inngå avtaler med Russland om billige lån og subsidiert gass.
Da denne situasjonen eskalerte i februar 2014 og presidenten flyktet, oppstod et folkelig opprør i øst hvor mange ikke lenger følte seg representert i Kiev. Opprøret ble støttet av «små grønne menn» fra Russland.
Usikker reaksjon
Skjebnen til Georgia og Ukraina har skremt mange av de østlige medlemslandene i Nato. Derfor er beslutningen om å ha roterende bataljoner av styrker fra andre NATO-land fornuftig i Baltikum og Polen. Dette vil kunne hindre mulige hybride angrep.
Hvordan Russland vil reagere på Natos beslutning er derimot høyst uklart. Landet føler seg truet av at alliansen kommer stadig nærmere, men om reaksjonene vil bli militære eller begrense seg til verbale fordømmelser er foreløpig usikkert.
Kan true norsk suverenitet
Det som er sikkert er at beslutningen ikke er uten risiko for Nato. Å opprette roterende militære styrker vil utvilsomt øke spenningen mellom Russland og vesten.
For Norges del ber statsminister Erna Solberg om økt oppmerksomhet fra Nato om nordområdene. Her har Russland store ambisjoner. Særlig utsatt er den økonomiske sonen rundt Svalbard, som er omstridt både i Russland og blant flere av våre allierte i Nato. Det er ikke utenkelig at Russland kan komme til å utfordre Norges suverenitet i nord.
Dette er en potensiell trussel mot Norge som vi i dag ikke kan håndtere militært uten Nato-støtte. For norske myndigheter blir derfor den viktigste oppgaven inn mot Nato fremover å arbeide for en styrket tilstedeværelse i nord.
