NRK Meny
Kronikk

Nåtidens «Narcos» virkelige helt

Menneskerettighetsaktivisten Padre Melo får på søndag Raftoprisen for kampen mot det voldelige regimet i hjemlandet hans, Honduras.

Padre Melo fra Honduras

Honduras helt, Padre Melo. Jesuittpresten er en radioaktivist og menneskerettighetsforkjemper. På søndag 1. november overrekkes han Raftoprisen 2015 på Den Nationale Scene i Bergen.

Foto: Joksan Flores, Radio Progreso

​ Denne høsten har nordmenn latt seg underholde av kampen mot narkobaronen Pablo Escobar i Netflixserien Narcos fra 1980/90-tallets Colombia. Heltene i serien er agenter fra USAs Drug Enforcement Agency. Sammen med colombianske myndigheter nedkjempet de etter hvert banditten. Men den såkalte «narkokrigen» tok ikke slutt av den grunn; den har bare forflyttet seg, blant annet til Honduras.

I dagens versjon er heltene langt vanskeligere å få øye på, men Raftostiftelsen i Bergen har funnet en av dem: jesuittpresten Ismael Moreno, bedre kjent som Padre Melo. Han kjemper en kamp på minst to fronter for menneskeverd og ytringsfrihet i Honduras. Mot kriminelle organisasjoner, og mot militariseringen og undertrykkingen som følger av myndighetenes USA-støttede krig mot dem. Til helgen får han utdelt årets Raftopris for Menneskerettigheter.

Honduras rolle i narkohandelen

Etter at Pablo Escobar ble drept i 1993, gikk hans såkalte Medellin-kartell i oppløsning. Hovedkonkurrenten fra nabobyen – Cali-kartellet – ble også etter hvert knekt av USAs milliardinvestering for å få slutt på kokainproduksjonen- og eksport. Historien om hvordan meksikanske karteller overtok kontrollen med handelsrutene og bidro til voldseksplosjonen der, er fortalt mange ganger.

Langt mindre kjent er rollen som Honduras spilte i det hele. Det var den beryktede narkotikabaronen, honduranske Ramon Matta, som først koblet sammen colombianske og meksikanske kokainsmuglere på 1980-tallet. Mattas operasjoner gikk lenge under USAs radar. Han var en støttespiller for USA-støttede Contras, spydspissen i kampen mot nabolandet Nicaraguas sosialistregjering.

Verdens mest voldelige land

Som et av Latin-Amerikas fattigste land, er Honduras er den perfekte basen for kriminelle organisasjoner. Landet styres av en liten elite, og honduranere har lav tillit til statlige institusjoner som politi, kongress og rettsvesen. Mens man i nabolandene har hatt betydelige urfolks-, bonde- og fagbevegelser, har man ikke før de siste årene sett fremvekst av omfattende folkebevegelser i Honduras.

Halvparten av kokainen på vei fra Colombia, Peru eller Bolivia til USA går via Honduras.

Benedicte Bull

Landet har en lang atlanterhavskyst og innlandsområder i nord der lokale, lett korrumperte landeiere har hatt kontrollen staten aldri tok. I dag antar man at av halvparten av kokainen på vei fra Colombia, Peru eller Bolivia til USA går via Honduras. I 2014 var Honduras verdens mest voldelige land utenfor en krigssone, og verst er det i industribyen San Pedro Sula i nord. Byen har en mordrate på 171 drepte per 100 000, noe som gjør det til verdens mest voldelige by.

Lokalradioen er den viktigste informasjonskilden

Det er i disse voldsutsatte områdene i Honduras som Raftopris-vinneren Padre Melo, opererer. Melo overtok radiostasjonen Radio Progreso i 2006 som en del av et latinamerikansk nettverk av lokalsamfunnsradioer. I land der få leser aviser, få har internett og TV-kanalene enten er fra USA eller dominert av den lokale eliten, er lokalradioen den viktigste kilden til informasjon.

Padre Melo flyttet radiokanalen i skjul, og fortsatte å dokumentere overgrepene.

Benedicte Bull

Radio Progreso dokumenterer hva som faktisk foregår i de fattige bydelene og på landsbygda. Radioen var blant de første som kalte den ulovlige maktovertakelsen i landet i 2009 et statskupp, og ble deretter stengt av militære. Men Melo flyttet virksomheten i skjul og fortsatte å dokumentere overgrepene. Drapstrusler er blitt en vane for Melo, men han vet ofte ikke hvor de kommer fra: kriminelle organisasjoner, landets politiske eliter, eller politi og militære som har trappet opp tilstedeværelsen i lokalmiljøene med ny støtte fra USA.

Barn på flukt fra vold og fattigdom

I fjor fikk Honduras fornyet oppmerksomhet da antall barn fra Mellom-Amerika, som forsøkte å ta seg inn i USA eksploderte. Nesten 10 000 barn ble tatt på grensen i måneden. De fleste kom fra Honduras. Mottaksapparatet som var bygget for å ta imot halvparten, ble fullstendig overveldet.

Barna flyktet både fra vold og fattigdom. Volden ble utført av gjenger, mange med tilknytning til politi, i en kontekst av straffefrihet og korrupsjon. Siden USA har fått meksikanerne til å stoppe og deportere mange før de når grensen til USA, hører vi mindre om det, men like mange barn flykter.

Selvsensur for ikke å bli drept

At vi ikke hører mye om det beror også på at det er få som rapporterer fra Honduras. Siden kuppet i 2009 er 46 journalister drept i landet hvor det bor rundt åtte millioner innbyggere. Langt flere har unngått å bli drept ved å drive selvsensur.

Han er en av de få som aldri gir opp kampen for menneskeverd og de svakeste i denne «narkokrigen».

Benedicte Bull

Padre Melo har aldri sensurert seg selv. Han jobber med voldsutsatte lokalsamfunn, der han vil styrke lokalsamfunnenes evne til selv å uttrykke seg, og reflektere over realitetene. Målet er også å informere om hva som skjer med enkeltmenneskene i en kritisk menneskerettighets- og sikkerhetssituasjon.

Melo er ikke en helt som stormer kokainlagre eller palasser på jakt etter narkobaroner. Derimot er han er en av de få som aldri gir opp kampen for menneskeverd og de svakeste i denne «narkokrigen». En tragisk krig om makt, våpen og kontroll. Derfor er han en verdig mottaker av helgens Rafto-pris. Forhåpentligvis vil prisen sette søkelys på en av verdens mest glemte menneskerettighetskriser.