Nasjonalstaten bestemmer til slutt

Sveits’ folkeavstemning om innvandring viser at EU kommer til å måtte jobbe hardt for å unngå nasjonale variasjoner i spørsmål som innvandring

SWITZERLAND-VOTE-EU-IMMIGRATION-LABOUR-DIPLOMACY -

Sveits' nylige folkeavstemning om innvandring har skapt stor kontrovers innad i EU-systemet. Her plakater i valgkampen før folkeavstemningen, fra et innvandringskritisk parti.

Foto: MICHAEL BUHOLZER / Afp
Janne Haaland Matlary byline
Professor ved Institutt for Statsvitenskap, Universitetet i Oslo
Kronikkvignett Ytring

I Sveits styrer man etter direkte demokrati-metoden. Hver kanton avholder folkeavstemninger om viktige politiske spørsmål, som de gjorde forrige uke om innvandring. Sveits er et unikt demokrati; de aller fleste moderne stater har indirekte demokrati, som vi: folket velger representanter som i sin tur bestemmer i en nasjonalforsamling.

Direkte demokrati er kun mulig i meget små samfunn, som i antikkens greske bystater, eller som nå, i kantonene i Sveits. De er svært autonome, og folkeavstemninger er det normale.

Men det gjelder ikke i andre europeiske land. Der har man folkeavstemninger så sjelden som overhodet mulig, nettopp fordi det inviterer til lettvinte ja-nei konstellasjoner og populisme.

Det blir ingen folkeavstemning i Norge

Vi kan derfor slå fast at det ikke er sannsynlig at andre land i Europa vil avholde folkeavstemning om innvandring. Det vil være en gavepakke til innvandringsfiendtlige partier og føre til veldig mye populisme. Selv om noen i Frp – utenfor regjeringen – tar til orde for en slik folkeavstemning, vedder jeg en kasse god vin på at dette ikke blir en realitet i Norge. Det er det siste enhver regjering ønsker seg, og spesielt regjeringen Solberg – med Frp med for første gang – vil gå langt utenom denne problematikken.

Jeg vedder en kasse god vin på at folkeavstemning om innvandring ikke blir en realitet i Norge.

Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap

Det er ikke overraskende at noen i Frp foreslår en folkeavstemning om nettopp innvandring, men det er samtidig så langt fra hva regjeringen ønsker som mulig. Frp i regjering har hittil oppført seg meget eksemplarisk og alle tilløp til populisme er effektivt eliminert. Det vil også dette utspillet bli. Man risikerer ikke den skjøre regjeringsbalansen med kontroversiell politikk. Derfor kan vi med sikkerhet anta at dette forslaget vil «legges i skuffen til gulning», som man sier i departementene.

Men dette betyr ikke at innvandringspolitikken er «løst» gjennom dagens EU-regime med Schengen eller at problematikken kan ties i hjel. Det er ingen tvil om at masseinnvandring til Europa er en aktuell problemstilling. Tilstrømningen til Europa bare øker, og dette vil bli mer og mer problematisk.

Schengen-avtalen er intendert som markedsfremmende tiltak, ikke som åpne grenser for immigranter. Den er en avtale mellom alle EU-land og noen til, som Norge, om å patruljere en ytre grense for at ingen indre grenser skal kontrolleres. Globaliseringen har gjort at alle i Afrika og andre steder kan finne ut hvordan livet er i Europa, og hver gang en ny krig eller konflikt bryter ut, strømmer flyktninger og immigranter til.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

De fire frihetene

Men dette er immigrasjon, noe helt annet enn EUs indre og åpne marked. I Enhetsakten fra 1986 ble det såkalte indre marked vedtatt, med «fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital». Disse «fire frihetene» som de ble kalt, ble gjennomført i form av 300 direktiver. Land som ikke kom med i EU i 1995 – Norge spesielt – fikk egen avtale om «passivt medlemskap».

Folkeavstemning er det siste enhver regjering ønsker seg, og spesielt regjeringen Solberg.

Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap

Vi betaler for tilgangen til markedet og må da akseptere alle direktivene om de «fire friheter». Schengen er like gyldig for oss som for EU-medlemmene. Reglene sier at enhver borger innen EU og EØS kan bevege seg fritt i hele området, finne seg arbeid og da flytte til et annet land.

Men tanken bak dette var at den som flytter til et annet land allerede har jobb, eller reiser tilbake hvis de blir arbeidsledige. Blir man som sosialklient, oppstår store problemer. Da er man kun en byrde for den nye staten og bidrar ikke til samfunnskontrakten, som er grunnlaget for våre nasjonalstater.

Asyl og økonomiske flyktninger

Immigrasjon og asylpolitikk er et helt annet område enn det indre marked, men i praksis gir det åpne Europa fri passasje for alle som er kommet innenfor. Dublin-traktaten om immigrasjon og asyl sier at det skal søkes asyl i det første land man kommer til, og at man skal returneres dit. Men dette følges ofte ikke fordi forholdene for immigranter/asylsøkere i Hellas eller Romania er så dårlige at retur kommer i konflikt med elementære menneskerettigheter.

Da har vi problemet sveitserne tar opp: hvordan stoppe den stadig økende tilstrømningen til et attraktivt land som Sveits av uutdannede og fattige fra både innenfor og utenfor EØS-området? Man godtar reelle asylanter – de har rett til beskyttelse – men ikke økonomiske flyktninger. Men det er siste kategori som øker sterkt.

Straffen mot Sveits

Sveits vil nok måtte regne med hard «straff» fra EU dersom landet avskaffer den ene av disse «fire friheter». Da vil EU kansellere andre avtaler om markedstilgang med Sveits. Landet er ikke i EØS, men har ca. 100 bilaterale avtaler med EU. Skulle Norge gjøre det samme, vil også vi straffes hardt. Vi kan ikke regne med at EØS-avtalen består dersom vi vil endre reglene i deler av den.

Grenseløs bevegelse, som i dagens regime er antakelig ikke bærekraftig fremover.

Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap

Også dette forklarer hvorfor et land som Norge ikke kommer til å eksperimentere med dette spørsmålet. Jeg tror Sveits blir nødt til å finne et kompromiss som gir EU mer og dets egne borgere mindre i denne saken – EU vil absolutt ikke godta at en av de fire friheter blir kuttet i et land.

EU frykter dominoeffekten av et tak på mengden innvandrere i Sveits nettopp fordi så veldig mange land er i startgropen for å gjøre det samme. Grenseløs bevegelse, som i dagens regime er antakelig ikke bærekraftig fremover. Systemet utnyttes av dem som ikke er reelle jobbsøkere, men som enten er økonomiske immigranter eller på jakt etter en sterk velferdsstat som de kan «pode» seg inn i.

Høyrepopulistenes poeng

Ingen vil avskaffe asylinstituttet eller friheten til å finne seg jobb internasjonalt, men disse intensjonene bak politikken må rendyrkes og skjermes mot misbruk. Det er politisk ukorrekt å peke på dette, og siden dette er så sensitivt, vil heller ikke EU ta det opp før flere store land krever det. De såkalte «høyrepopulistene» i Europa har altså et viktig poeng, men den metoden de foreskriver – folkeavstemninger, utmelding av EU, etc., er ikke veien å gå. Men EU må ta fatt i den reelle problemstillingen dette er før det er for sent.

De såkalte «høyrepopulistene» i Europa har altså et viktig poeng, men metodene deres er ikke veien å gå.

Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap

Til slutt: Den som utfordrer EU, har en vanskelig oppgave. Men EU er jo egentlig kun det som medlemmene avtaler mellom seg. I dag er det krise i EU og tonen i Brussel er at flere og flere oppgaver skal takles på nasjonalt nivå. Det er derfor ikke et sterkt EU som nå skal møte utfordringen fra Sveits. Og det er adskillig mer sympati med landet i denne saken enn mange vil innrømme offentlig.