Kronikk

Nasjonalparkene våre ødelegges

Vi som bruker naturen, bør betale for det.

Knutshø i Jotunheimen

I vår mest verneverdige natur står forvaltningen av nasjonalparkene til stryk. Knutshø, Besseggens lillesøster, kan være tapt som hekkeplass for kongeørn, skriver kronikkforfatteren.

Foto: KRISTOFFER MÆLE THUESTAD / Gjendesheim

Pandemien har vist oss minst to ting om naturen:

1) Den er svært viktig for næringsliv og arbeidsplasser i store deler av landet.

2) Naturen har vært folks kanskje viktigste tilfluktsrom, en viktig del av samfunnsberedskapen.

Veksten i turismen fram mot pandemien, sammen med nordmenns økte bruk de siste 18 månedene, har satt tydelige spor. I vår mest verneverdige natur står forvaltningen av nasjonalparkene til stryk. Dyrebare verneområder forringes bit for bit.

Det er åpenbart at Norge ikke evner å forvalte vårt naturgitte arvesølv.

Noe må gjøres, og mange steder haster det. Men hvor er pengene og virkemidlene? Vi trenger både mer ressurser, mer kompetanse og sterkere virkemidler. Opplevelser og vern kan kombineres.

Utfordringene står i kø

La oss oppsummere status i norsk natur nå som høstens fjellturer i sylskarp luft står for døren. I hele sommer har media, sosiale og tradisjonelle, på riks- og lokalplan, hatt en rekke saker om utfordringene i Norges mest verdifulle natur, verneområdene.

Vi har lest om kongeørn som må vike for fotturister i Jotunheimen, om forstyrrelse av sjøfugl, om ulykker blant uerfarne friluftsfolk, om Lofotens magiske strender som er fulle av møkk fra turister, og om nedslitte stier, som ikke tåler så mange arrangementer og så mange nye brukere.

Kanskje innebærer det at vi må vurdere vår «hellige ku» allemannsretten.

Det er åpenbart at Norge ikke evner å forvalte vårt naturgitte arvesølv, noe også Riksrevisjonen har påpekt tidligere.

En ny, omfattende evaluering av forvaltningen av verneområdene greier ikke å fastslå om verneverdiene sikres eller ikke, i lys av at det nå er ti år siden ansvaret ble overført til lokale styrer.

Eksperter frykter at verneverdiene ikke ivaretas for framtida på grunn av kraftig økning i besøksvolumet på ikoniske steder, og utstrakt praksis med dispensasjoner for lokale brukere. Det er også påvist et stort etterslep i utarbeiding av forvaltningsplaner og besøksstrategier.

Øystein Aas i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark.

Skal vi få folk til å bruke naturen mer varsomt, er det påvirkning av mennesker vi må kunne noe om, skriver kronikkforfatteren. Her i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark.

Foto: Privat

Spareblussforvaltning

I mer enn ti år har jeg og kolleger forsket på og veiledet masterstudenter som undersøker bruken av Norges mest verdifulle natur, parker og reservater som er underlagt vern mot alle nye inngrep med hjemmel i naturmangfoldloven.

Flere kjente attraksjoner og verneområder inngår i våre studier, som Lofotodden, Jotunheimen og Femundsmarka nasjonalparker.

Norsk nasjonalparkforvaltning trenger et spark bak.

I Femundsmarka nasjonalpark er vern av skogsmiljøer og gammel skog en viktig del av verneformålet. Antall trær som er skadd av folk på tur har økt med mange hundre prosent siden 1990-tallet.

Nedslitt areal som følge av at folk har slått leir har også økt kraftig. Til tross for dette er verneforskriften uklar, og det fins ikke informasjon som spesifikt tar opp problemet med skadde trær.

Hornøya naturreservat rett utenfor Vardø er en av Finnmarks viktigste fugleattraksjoner, og gir betydelig turisme i Varanger. Her foreslår statsforvalteren å stramme inn ytterligere på turistenes tilgang (som allerede er begrenset til en liten del av øya), begrunnet med at den kan forstyrre fuglene.

Dette skjer til tross for at skilting, annen informasjon, merking og oppsyn er dårlig utviklet og har betydelig potensial til å redusere forstyrrelsene.

Nigardsbreen ved Breheimen nasjonalpark har vært åsted for flere dødsulykker. Her er det tidvis en guide til stede, samt tydelige sperringer og infoskilt for å holde de besøkende på sikker avstand.

Likevel skjer det ofte at turister går bort til brefronten, som er livsfarlig om breen kalver. Informasjonen er utilstrekkelig og tvetydig, samtidig som guidens tilstedeværelse er effektiv.

Og så er det Knutshø, Besseggens lillesøster, der vi nylig kunne lese på NRK at fjellet trolig er tapt som hekkeplass for kongeørn på grunn av økende ferdsel. Turistene blir ikke informert om at ferdsel kan forstyrre, selv om forskning tyder på at folk ville ta hensyn hvis de fikk bedre og mer konkret informasjon.

Antall trær som er skadd av folk på tur har økt med mange hundre prosent.

Nasjonalparkforvalter i Jotunheimen, Kari Sveen, sier at de ikke har hjemmel til å begrense ferdsel, selv om verneforskriften har en paragraf som åpner for å ferdselsrestriksjoner, for eksempel i den viktige hekkeperioden vår og forsommer.

Vern for en ny tid

Hva skal til? Først og fremst trengs et taktskifte, der vi må være villige til å se kritisk på den spareblusstradisjonen som har etablert seg. Det trengs mer ressurser i form av penger og kvalifisert personell.

Det er fristende å sammenligne natur- og kulturminneforvaltningen. Både Jotunheimen og Maihaugen Lillehammer Museum ligger i Innlandet.

Begge utgjør noe av det flotteste av vår natur- og kulturarv. Men mens museet opererer med en forvaltning med et budsjett på nesten 130 millioner kroner og har over 100 ansatte, har Jotunheimen rundt 7 millioner kroner og 3 årsverk tilgjengelig (tall fra 2019).

Alt tyder på at besøkstallene er betydelig større for Jotunheimen enn for Maihaugen.

Et annet eksempel er Vadehavet nasjonalpark i Danmark. Denne parken som av størrelse er mindre enn Jotunheimen har tre-fire ganger så stort budsjett og fire ganger flere ansatte.

Styrket forvaltning kan finansieres på flere måter. Vi som bruker naturen, bør betale for det. Om det skjer over skatteseddelen, via parkering eller annen betaling, er for naturen det samme. Her fins det mange modeller, som også kan sørge for at de lokale betaler mindre enn turister.

Naturen har vært folks kanskje viktigste tilfluktsrom.

Samarbeid mellom lokale myndigheter, næringsliv og miljøvernetaten må bli bedre og åpne for stedstilpassede løsninger, som også sikrer penger til å forvalte dette fellesgodet.

Forvalterne må kunne mer om folk. Skal vi få folk til å bruke naturen mer varsomt, er det påvirkning av mennesker vi må kunne noe om.

Norsk nasjonalparkforvaltning trenger et spark bak. Den må bli bedre, raskt. Kanskje innebærer det at vi må vurdere vår «hellige ku» allemannsretten.

Hvis ikke taper naturen, og alle vi som er glad i den, og ikke minst de lokalsamfunnene som i stor grad lever av og med vernet natur.

Les også: