Det offentlige har brukt seks millioner kroner på innspillingen av filmen Mission Impossible.
Håpet er at filmen skal skape voldsom interesse for spektakulær norsk natur.
Natt til torsdag er det norgespremiere. Mission Impossible vises på Preikestolen! Det kommer til å bli fantastisk flott. 1500 billetter forsvant på 1-2-3, værmeldingene er gode og filmen har fått strålende kritikker.
For visstnok foregår de siste dramatiske fire-fem minuttene av Mission Impossible 6 på Preikestolen. Og selv om oppdraget er umulig, så klatrer Tom Cruises alias Ethan Hunt helt til topps. Og hva får han se?
Ikke et menneske. Ikke en sjel. Ikke en turist. Bare vind og fjell.
Så da kan han tørke svetten og åpne termosen. Skrelle en appelsin. Være som nordmenn flest på fjelltur, bare sitte der. Ensom. Og se.
For en herlig løgn.
For sånn er det ikke på Preikestolen.
Tvert imot.
Hver dag, gjennom hele sommerhalvåret, er det en kø av folk på vei til og fra.
Nå skal det komme enda flere.
Helst mer enn en halv million turister hvert år. Først da har statens bidrag og et stort lokalt engasjement vist seg å være en god investering.
Men er det en god investering? Og hvem har bestemt at det skal være sånn?
For er dette den turismen vi vil ha? 6–7000 mennesker som hver eneste sommerdag beveger seg de få kilometerne fra parkeringsplassen og opp til selve platået?
Det er en herlig løgn at Tom Cruise ikke møter en eneste turist på Preikestolen i den nye Mission Impossible-filmen, skriver Agnes Moxnes. Foto: Skjermpdump/Paramount Pictures
Har ikke reiselivsbransjen i Norge hørt illsinte og fortvilte innbyggere i Venezia, Palma og Dubrovnik som ber om få byene sine tilbake? Har de ikke lyttet til venner og bekjente som har prøvd å måke seg vei over Karlsbroen i Praha eller rundt den tidligere så idylliske innsjøen Bled i Slovenia?
Vi mennesker liker å være turister. Men akkurat nå er turisme, for mange, blitt en forbannelse. «Turister» er i ferd med å bli et skjellsord. Også her i Norge. Som i Stavanger, Bergen, Lofoten og Geiranger.
Men vi har et valg. Vi kan velge å selge turistene opplevelsen av matpakken, roen, den friske luften og friheten til å velge mange andre stier. Eller så kan vi velge rushtrafikk som turisme.
Nå er det selvsagt et skår i gleden at Preikestolen er lagt til Kashmir, India!
Filmskapere er spesialister på å lyve, det er jobben deres. Så derfor har Rogalands turistsjefer, nesten i panikk vil jeg si, påspandert internasjonal presse reise og opphold til nettopp denne premieren – for å minne verden om geografiske sannheter.
I et lite gresk kapell, øverst og ytterst på Skopelos ligger det en gjestebok. Der står det mange triste historier. Signert tilreisende romantikere som så gjerne ville gjenoppleve stemningen fra bryllupet i Mamma Mia. Men kapellet er ikke kapellet, som det var i filmen. Og øya er egentlig ikke øya, men en fargerik og tiltrekkende film-miks av flere øyer og strender.
Store mediehus laget oppslag etter oppslag om den vennlige øya som plutselig ikke var avslappet gresk lenger, men stapp full av festglade i Abba-takt. Mange valgte en annen øy, året etter.
For visst blir folk reiseinspirert av film og TV-serier, men det som virkelig får oss til å velge et reisemål – det er når vennene våre er begeistret.
Så derfor regner jeg med at turistnæringen vet at de mer enn 500 000 turistene som nå forventes å besøke Preikestolen – kommer til å elske opplevelsen og skryte av den. Sikkert med spektakulære bilder på Instagram og Snapchat, men til venner og familie?
Jeg er jammen ikke sikker.
For det er ikke rushtrafikk jeg forbinder med en fjelltur. Det er appelsiner. Det er stille. Det er bål og termos og et langt blikk ut på alt det Norge har å by på.
Følg NRK Debatt på
