Hopp til innhold

Når trygghet blir en gjettekonkurranse

Sikkerhetshullene i Norges beredskap rulles ut over en lav sko. Nå skyves problemer med livstruende potensial inn i valgkampens grumsete farvann – i stedet for å bli løst.

Utøya

Med Utøya som vårt hjemlige og tragiske bakteppe er det begredelig å høre lederne for landets to største parti gjensidig slakte hverandres evne til å ta sitt eget folks sikkerhet på alvor, skriver Arne O. Holm

Foto: JONATHAN NACKSTRAND / Afp

Arne O. Holm er spaltist i Ytring, på radio og nett.

Der vil svakhetene i systemet bli værende helt til noen klarer å overbevise våre ledende politikere om at vår egen sikkerhet er for alvorlig til å bli gjenstand for et politisk spill. Avkledd all ideologi er trygghet enhver demokratisk stats fremste oppgave.

I stedet opplever vi at sikkerhet og beredskap diskuteres med samme omtrentlighet som enhver annen offentlig oppgave.

Forleden barket Erna Solberg og Jonas Gahr Støre sammen i Politisk kvarter i NRK. I stedet for å styre mot felles løsninger på helt konkrete sikkerhetshull avslørt etter terroren på Utøya, ble det et oppvaskmøte, hvor vi ble servert politiske frieri og gjensidige beskyldninger om unnfallenhet.

Avkledd all ideologi er trygghet enhver demokratisk stats fremste oppgave.

Med Utøya som vårt hjemlige og tragiske bakteppe, økt terror i Europa, konflikt med Russland, en klimakrise som jager mennesker på flukt og en akselererende cyberkrig – for å nevne noen eksempler – er det begredelig å høre lederne for landets to største parti gjensidig slakte hverandres evne til å ta sitt eget folks sikkerhet på alvor.

Det handler ikke om bomveier eller om hurtigbåtsubsidier.

Det handler om manglende samarbeid mellom politi og forsvar, det handler om manglende fellesløsninger når alarmen går, det handler om manglende evne til å sikre avgjørende institusjoner i en krisesituasjon, og det handler om å beskytte oss mot dramatiske dataangrep.

Blant annet.

I sum handler det om en situasjon som Riksrevisjonen kaller «svært alvorlig». Men altså likevel ikke mer alvorlig enn at våre fremste politikere velger å gjøre det til en valgkampsak.

I stedet overlater de til oss velgere å gjette gjennom stemmeseddelen hvem som er best egnet til å løse statens viktigste oppgave. Hvem som til syvende og sist gjetter rett, vil det fortsatt gå mange år før vi får vite.

Til alt overmål skjer dette innenfor en sektor hvor de årvisse økonomiske overbudene har vært regelen og ikke unntaket. Ingen annen sektor enn justissektoren har så sjenerøst blitt tildelt midler av politikere som skulle overbevise oss om at de var i stand til å gi oss en trygg hverdag.

Hvem som til syvende og sist gjetter rett, vil det fortsatt gå mange år før vi får vite.

En trygghet som altså likevel ikke var der, fordi pengene bare rant ut av statskassen uten noen større plan for hvordan de skulle brukes, og fordi manglende politisk autoritet har overlatt til byråkratiet å manøvrere i utakt med politikkens definerte mål.

I mellomtida har regjeringen Solberg hentet Per Willy Amundsen inn som justisminister, en politiker som allerede før han ble statsråd var ribbet for enhver samlende autoritet.

Han har tidligere fornektet menneskets rolle i ei klimakrise som jager mennesker på flukt, og hadde som innvandringspolitisk talsmann for Fremskrittspartiet en særegen evne til å splitte snarere enn å samle mennesker med ulik bakgrunn.

Norsk utenrikspolitikk har tradisjonelt sett vært preget av politisk enighet.

Det burde også være mulig når det handler om vår egen sikkerhet.

Hør Ytring på NRK P2 – hver søndag kl. 11:00, eller nettradio når du vil.

Last ned podkast fra nrk.no eller iTunes.